1 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer? 2 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder? 3 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter. 4 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem. 5 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd, 6 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig? 7 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre. 8 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå. 9 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe? 10 Kan du binde villoksen med rep til furen? {de. tvinge den til å følge plogfuren} Vil den harve dalene efter dig? 11 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid? 12 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

13 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

14 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden, 15 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker. 16 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt. 17 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand. 18 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

19 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

20 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig. 21 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer. 22 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd. 23 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse. 24 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder. 25 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

26 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

27 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden? 28 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut. 29 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine. 30 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

1 Sai tu quando figliano le capre selvatiche? Hai tu osservato quando le cerve partoriscono? 2 Conti tu i mesi della loro gravidanza e conosci il momento in cui devono partorire? 3 Si curvano, fanno i loro piccoli, e sono subito liberate delle loro doglie; 4 i loro piccoli si fanno forti, crescono all’aperto, se ne vanno e non tornano più alle madri. 5 Chi manda libero l’onagro, e chi scioglie i legami all’asino selvatico, 6 al quale ho dato per dimora il deserto e la terra salata per abitazione? 7 Egli si beffa del frastuono della città e non ode grida di padrone. 8 Percorre le montagne della sua pastura e va in cerca di ogni filo di verde. 9 Il bufalo vorrà forse servirti o passare la notte presso la tua mangiatoia? 10 Legherai tu il bufalo con una corda perché faccia il solco? erpicherà le valli dietro a te? 11 Ti fiderai di lui perché la sua forza è grande? Lascerai a lui il tuo lavoro? 12 Conterai su di lui perché ti porti a casa la raccolta e ti ammassi il grano sull’aia? 13 Lo struzzo batte allegramente le ali; ma le sue penne e le sue piume sono forse come quelle della cicogna? 14 No, poiché esso abbandona sulla terra le proprie uova e le lascia scaldare sopra la sabbia. 15 Egli dimentica che un piede le potrà schiacciare, che le bestie dei campi le potranno calpestare. 16 Tratta duramente i suoi piccini, quasi non fossero suoi; la sua fatica sarà vana, ma ciò non lo turba, 17 perché Iddio lo ha privato di saggezza, e non gli ha impartito intelligenza. 18 Ma quando si alza e prende lo slancio, si beffa del cavallo e di chi lo cavalca. 19 Sei tu che dai al cavallo il coraggio? che gli vesti il collo di una fremente criniera? 20 Sei tu che lo fai saltare come la locusta? Il suo fiero nitrito incute spavento. 21 Scava la terra nella valle ed esulta della sua forza; si lancia incontro alle armi. 22 Disprezza la paura, non trema, non indietreggia davanti alla spada. 23 Gli risuona addosso la faretra, la lancia folgorante e la freccia. 24 Con furia fremente divora la terra. Non sta più fermo quando suona la tromba. 25 Appena ode lo squillo, dice: ‘Aha!’, fiuta da lontano la battaglia, la voce tonante dei capi e il grido di guerra. 26 È la tua intelligenza che fa spiccare il volo allo sparviero e spiegare le ali verso il sud? 27 È forse al tuo comando che l’aquila si eleva in alto e fa il suo nido nei luoghi elevati? 28 Abita nelle rocce e vi pernotta; sta sulla punta delle rupi, sulle vette scoscese; 29 di là spia la preda e i suoi occhi scrutano lontano. 30 I suoi piccoli si abbeverano di sangue, e dove sono dei corpi morti, là essa si trova".