1 Da tok Job til orde og sa: 2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk. {de. jeg søker dog å dempe min klage} 3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone! 4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser. 5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig. 6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord? 7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke. 10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet. 11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av. 12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.

13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham. 15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham. 16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig, 17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Anche oggi il mio lamento è una rivolta, per quanto io cerchi di contenere il mio gemito. 3 Oh, sapessi dove trovarlo! potessi arrivare fino al suo trono! 4 Esporrei la mia causa davanti a lui, riempirei di argomenti la mia bocca. 5 Saprei quello che mi risponderebbe, e capirei quello che avrebbe da dirmi. 6 Contenderebbe egli con me con la sua grande potenza? No! invece, mi presterebbe attenzione. 7 Là troverebbe un uomo retto a discutere con lui, e sarei assolto per sempre dal mio giudice. 8 Ma, ecco, se vado a oriente, egli non c’è; se a occidente, non lo trovo; 9 se a settentrione, quando vi opera, io non lo vedo; egli si nasconde nel meridione, io non lo scorgo. 10 Ma la via che io percorro egli la conosce; se mi mettesse alla prova, ne uscirei come l’oro. 11 Il mio piede ha seguito fedelmente le sue orme, mi sono tenuto sulla sua via senza deviare; 12 non mi sono scostato dai comandamenti delle sue labbra, ho custodito nel mio cuore le parole della sua bocca. 13 Ma la sua decisione è una; chi lo farà cambiare? Quello che egli desidera, lo fa; 14 egli eseguirà quello che di me ha decretato; e di cose come queste ne ha molte in mente. 15 Perciò davanti a lui io sono atterrito; quando ci penso, ho paura di lui. 16 Iddio mi ha tolto il coraggio, l’Onnipotente mi ha spaventato. 17 Questo mi annienta: non le tenebre, non la fitta oscurità che mi ricopre.