1 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord! 2 Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn. 3 Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem. 4 Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live. 5 Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem! 6 Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler. 7 Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

8 Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

9 Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning; 10 men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn; 11 han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier. 12 Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske. 13 Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

14 Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

15 I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, 16 da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem, 17 for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen, 18 for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

19 Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

20 Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat. 21 Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare; 22 hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler. 23 Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei, 24 da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger. 25 Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager. 26 Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake. 27 Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke; 28 han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

29 Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

30 for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys. 31 Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale. 32 Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett. 33 Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.

1 Ascolta dunque, o Giobbe, il mio parlare, porgi orecchio a tutte le mie parole! 2 Ecco, apro la bocca, la lingua parla sotto il mio palato. 3 Nelle mie parole c’è la rettitudine del mio cuore; e le mie labbra diranno sinceramente quello che so. 4 Lo Spirito di Dio mi ha creato, e il soffio dell’Onnipotente mi dà la vita. 5 Se puoi, rispondimi; prepara le tue ragioni, fatti avanti! 6 Ecco, io sono uguale a te davanti a Dio; anch’io fui tratto dall’argilla. 7 Paura di me non potrà quindi coglierti, e il peso della mia autorità non ti potrà schiacciare. 8 Davanti a me tu dunque hai detto (e ho udito bene il suono delle tue parole): 9 ‘Io sono puro, senza peccato; sono innocente, non c’è iniquità in me; 10 ma Dio trova contro me degli appigli ostili, mi considera suo nemico; 11 mi mette i piedi nei ceppi, spia tutti i miei movimenti’. 12 E io ti rispondo: ‘In questo non hai ragione’; poiché Dio è più grande dell’uomo. 13 Perché contendi con lui? poiché egli non rende conto di nessuno dei suoi atti. 14 Iddio parla, una volta e anche due, ma l’uomo non ci bada; 15 parla per via di sogni, di visioni notturne, quando un sonno profondo cade sui mortali, quando sui loro letti essi giacciono assopiti; 16 allora egli apre i loro orecchi e dà loro in segreto degli ammonimenti, 17 per distogliere l’uomo dal suo modo di agire e tenere lontano da lui la superbia; 18 per salvargli l’anima dalla fossa, la vita dalla freccia mortale. 19 L’uomo è anche ammonito sul suo letto, dal dolore, dall’agitazione incessante delle sue ossa; 20 quando egli ha in disgusto il pane, e l’anima sua disprezza i cibi più succulenti; 21 la carne gli si consuma e sparisce, mentre le ossa, prima invisibili, gli escono fuori, 22 l’anima sua si avvicina alla fossa, e la sua vita a quelli che danno la morte. 23 Ma se, presso di lui, c’è un angelo, un interprete, uno solo fra i mille, che mostri all’uomo il suo dovere, 24 Iddio ha pietà di lui e dice: ‘Risparmialo, che non scenda nella fossa! Ho trovato il suo riscatto’. 25 Allora la sua carne diventa più fresca di quella di un bimbo; egli torna ai giorni della sua gioventù; 26 implora Dio, e Dio gli è propizio; gli dà di contemplare il suo volto con gioia e lo considera di nuovo come giusto. 27 Ed egli va cantando fra la gente e dice: ‘Avevo peccato, pervertito la giustizia, e non sono stato punito come meritavo. 28 Iddio ha riscattato la mia anima, affinché non scendesse nella fossa e la mia vita si schiude alla luce!’. 29 Ecco, tutto questo Iddio lo fa due, tre volte, all’uomo, 30 per allontanare l’anima sua dalla fossa, perché su di lei splenda la luce della vita. 31 Sta’ attento, Giobbe, dammi ascolto; taci, e io parlerò. 32 Se hai qualcosa da dire, rispondi, parla, perché io vorrei poterti dare ragione. 33 Se no, tu dammi ascolto, taci, e ti insegnerò la saggezza".