1 Og Elihu blev ved og sa: 2 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud. 3 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett. 4 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

5 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

6 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett. 7 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret. 8 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer, 9 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige, 10 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde. 11 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede. 12 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand. 13 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd. 14 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes.

15 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

16 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter. 17 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at. 18 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot {de. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.} lokke dig på avvei! 19 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det? 20 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted! 21 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide. 22 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han? 23 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

24 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

25 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra. 26 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig; 27 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned; 28 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker. 29 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt? {de. skyene} 30 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter. {de. skyer som stiger op av havets dyp.} 31 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod. 32 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden. 33 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

1 Poi Eliù proseguendo disse:

2 "Aspetta un po’, io ti istruirò; perché c’è altro da dire in favore di Dio. 3 Io trarrò la mia conoscenza da lontano e renderò giustizia a colui che mi ha fatto. 4 Per certo, le mie parole non sono bugiarde; ti sta davanti un uomo dotato di conoscenza perfetta. 5 Ecco, Iddio è potente, ma non respinge nessuno; è potente per la forza della sua intelligenza. 6 Egli non lascia vivere l’empio e rende giustizia agli afflitti. 7 Non distoglie il suo sguardo dai giusti, ma li pone con i re sul trono, ve li fa sedere per sempre, e così li esalta. 8 Se gli uomini sono talvolta stretti da catene, se sono presi nei legami dell’afflizione, 9 Dio fa loro conoscere il loro comportamento, le loro trasgressioni, poiché si sono insuperbiti; 10 egli apre così i loro orecchi ai suoi ammonimenti e li esorta ad abbandonare il male. 11 Se lo ascoltano, se si sottomettono, finiscono i loro giorni nel benessere, e i loro anni nella gioia; 12 ma, se non lo ascoltano, muoiono trafitti dalle sue frecce, muoiono per mancanza di intelligenza. 13 Gli empi di cuore si abbandonano alla collera, non implorano Iddio quando egli li incatena; 14 così muoiono nel fiore degli anni, e la loro vita finisce come quella dei dissoluti; 15 ma Dio libera l’afflitto mediante l’afflizione, e gli apre gli orecchi mediante la sventura. 16 Egli vuole liberare anche te dalle fauci della calamità, metterti al largo, dove non c’è più angustia, e coprire la tua mensa di cibi succulenti. 17 Ma, se giudichi le vie di Dio come fanno gli empi, il suo giudizio e la sua sentenza ti piomberanno addosso. 18 Bada che la collera non ti trasporti alla bestemmia, e la grandezza del riscatto non ti induca a deviare! 19 Farebbe egli caso alle tue ricchezze? Non hanno valore per lui, né l’oro, né tutta l’abbondanza della ricchezza. 20 Non anelare a quella notte che porta via i popoli dal loro luogo. 21 Bada bene di non volgerti all’iniquità, tu che sembri preferirla all’afflizione! 22 Ecco, Iddio è eccelso nella sua potenza; chi può insegnare come lui? 23 Chi gli prescrive la via da seguire? Chi osa dirgli: ‘Tu hai fatto male’? 24 Pensa piuttosto a magnificare le sue opere; gli uomini le celebrano nei loro canti, 25 tutti le ammirano, il mortale le contempla da lontano. 26 Sì, Dio è grande e noi non lo possiamo conoscere; incalcolabile è il numero dei suoi anni. 27 Egli attira in alto le gocce dell’acqua; dai vapori che egli ha formato stilla la pioggia. 28 Le nubi la spandono, la rovesciano sulla folla dei mortali. 29 E chi può capire lo spiegamento delle nubi, i fragori che scoppiano nel suo padiglione? 30 Ecco, ora egli diffonde intorno a sé la sua luce, ora prende come coperta le profondità del mare. 31 Con questi mezzi punisce i popoli e dà loro del cibo in abbondanza. 32 Si riempie di fulmini le mani e li lancia contro gli avversari. 33 Il rombo del tuono annuncia che egli viene, gli animali lo sentono vicino.