1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: 2 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake? 3 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du; 4 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke. 5 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet. 6 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

7 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

8 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det. 9 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet. 10 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust. 11 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

12 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

13 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene. 14 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve. 15 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig. 16 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut(-)det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst: 17 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper? 18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil, {de. ufullkommenhet} 19 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet(-)de som knuses lettere enn møll. 20 Fra morgen til aften(-)så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid. 21 Blir ikke teltsnoren dradd ut {så deres jordiske telt faller sammen.} hos dem? De dør, men ikke i visdom.

1 Allora Elifaz di Teman rispose e disse:

2 "Se provassimo a rivolgerti una parola ti darebbe fastidio? Ma chi potrebbe trattenere le parole? 3 Ecco tu ne hai ammaestrati molti, hai fortificato le mani stanche; 4 le tue parole hanno rialzato chi stava cadendo, hai rafforzato le ginocchia vacillanti; 5 e ora che il male piomba su di te, ti lasci abbattere; ora che è giunto fino a te, sei tutto smarrito. 6 La tua pietà non è forse la tua fiducia, e l’integrità della tua vita la tua speranza? 7 Ricorda: quale innocente morì mai? e dove furono mai distrutti gli uomini retti? 8 Da parte mia ho visto che quelli che arano iniquità e seminano tormenti, ne raccolgono i frutti. 9 Al soffio di Dio essi muoiono, sono consumati dal vento del suo sdegno. 10 Il ruggito del leone è spento, i denti dei leoncelli sono spezzati. 11 Il forte leone muore per mancanza di preda e i piccoli della leonessa restano dispersi. 12 Una parola mi è giunta furtivamente, e il mio orecchio ne ha colto il lieve sussurro. 13 Fra i pensieri delle visioni notturne, quando un sonno profondo cade sui mortali, 14 uno spavento mi prese, un tremore, che fece fremere tutte le mie ossa. 15 Uno spirito mi passò davanti, e i peli mi si rizzarono addosso. 16 Si fermò, ma non riconobbi il suo sembiante; una figura mi stava davanti agli occhi e udii una voce sommessa che diceva: 17 ‘Può il mortale essere giusto davanti a Dio? Può l’uomo essere puro davanti al suo creatore? 18 Ecco, Iddio non si fida dei suoi servi, e trova difetti nei suoi angeli; 19 quanto più in quelli che stanno in case di argilla, che hanno per fondamento la polvere e sono schiacciati al pari delle tarme! 20 Tra la mattina e la sera sono infranti; muoiono per sempre, senza che nessuno se ne accorga. 21 La corda della loro tenda è strappata, e muoiono senza possedere la sapienza’.