1 Da tok Job til orde og sa: 2 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten! 3 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse. 4 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig. 5 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr? 6 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite? 7 Det byr mig imot å røre ved det; {de. ved mine lidelser} det er for mig som utskjemt mat.

8 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

9 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd! 10 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord. 11 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig? 12 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? 13 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

14 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

15 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over, 16 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i; 17 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort. 18 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer. 19 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem; 20 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet. 21 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

22 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

23 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn? 24 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill! 25 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder? 26 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til. 27 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn. 28 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet? 29 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette. 30 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Ah, se il mio dolore si pesasse, se le mie sciagure si mettessero tutte insieme sulla bilancia! 3 Sarebbero trovate più pesanti della sabbia del mare. Ecco perché le mie parole sono audaci. 4 Perché le saette dell’Onnipotente mi trafiggono, lo spirito mio ne succhia il veleno; i terrori di Dio si schierano in battaglia contro di me. 5 L’asino selvatico raglia forse quando ha l’erba davanti? muggisce forse il bue davanti alla pastura? 6 Si può forse mangiare ciò che è insipido e senza sale? c’è qualche gusto in un chiaro d’uovo? 7 L’anima mia rifiuta di toccare una cosa simile, essa è per me come un cibo ripugnante. 8 Oh, mi avvenisse pure quello che chiedo, e mi desse Iddio quello che spero! 9 Volesse pure Iddio schiacciarmi, stendere la mano e tagliare il filo dei miei giorni! 10 Questo sarebbe un conforto per me, esulterei nei dolori che egli non mi risparmia; poiché non ho rinnegato le parole del Santo. 11 Che è mai la mia forza perché io speri ancora? Che fine mi aspetta perché io sia paziente? 12 La mia forza è come la forza delle pietre? e la mia carne come carne di bronzo? 13 Non sono io ridotto senza energia, e non mi è forse tolta ogni speranza di guarire? 14 Pietà deve l’amico a colui che soccombe, anche se abbandonasse il timore dell’Onnipotente. 15 Ma i miei fratelli si sono mostrati infidi come un torrente, come l’acqua di torrenti che passa. 16 Il ghiaccio li rende torbidi, e la neve vi si scioglie; 17 ma passato il tempo delle piene, svaniscono; quando sentono il caldo, spariscono dal loro luogo. 18 Le carovane che si dirigono là cambiano strada, si inoltrano nel deserto, e vi muoiono. 19 Le carovane di Tema li cercavano con lo sguardo, i viandanti di Seba vi contavano su, 20 ma furono delusi nella loro fiducia; giunti sul luogo, rimasero confusi. 21 Così siete diventati voi per me: vedete uno che fa orrore, e vi prende la paura. 22 Vi ho forse detto: ‘Datemi qualcosa’, oppure: ‘Con i vostri beni fate un dono in mio favore’, 23 oppure: ‘Liberatemi dalla stretta del nemico’, oppure: ‘Salvatemi dalla mano dei prepotenti’? 24 Ammaestratemi, e starò in silenzio; fatemi capire in che cosa ho sbagliato. 25 Quanto sono efficaci le parole rette! Ma la vostra riprensione che vale? 26 Volete dunque biasimare delle parole? Ma le parole di un disperato se le porta il vento! 27 Voi sareste capaci di tirare a sorte l’orfano, e di vendere il vostro amico! 28 Ma ora degnatevi di guardarmi, e vedete se io vi mento in faccia. 29 Ricredetevi! Non vi sia in voi iniquità! Ricredetevi, la mia giustizia sussiste. 30 C’è qualche iniquità sulla mia lingua? Il mio palato non distingue più ciò che è male?