1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte. 2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig! 3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd? 4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser? 5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? (-) 6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd, 7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet! 10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost? 11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig. 12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd. 13 Og dette {det som opregnes} gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:

14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie; 16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig; 17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig. 18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig; 19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven. 20 Er ikke mine dager få? (-)Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad, 21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land, 22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

1 Io provo disgusto della mia vita; voglio dare libero sfogo al mio lamento, voglio parlare nell’amarezza della mia anima! 2 Io dirò a Dio: ‘Non condannarmi! Fammi sapere perché contendi con me! 3 Ti sembra ben fatto opprimere, disprezzare l’opera delle tue mani e favorire i disegni dei malvagi? 4 Hai tu occhi di carne? Vedi tu come vede l’uomo? 5 I tuoi giorni sono come i giorni del mortale, i tuoi anni sono come gli anni degli umani, 6 che tu investighi tanto la mia iniquità, che ti informi così del mio peccato, 7 pur sapendo che io non sono colpevole, e che non c’è chi mi liberi dalla tua mano? 8 Le tue mani mi hanno formato, mi hanno fatto tutto quanto, e mi distruggi! 9 Ricòrdati che mi hai plasmato come argilla, e tu mi fai ritornare in polvere! 10 Non mi hai tu colato forse come il latte e fatto rapprendere come il formaggio? 11 Tu mi hai rivestito di pelle e di carne, e mi hai intessuto di ossa e di nervi. 12 Mi hai concesso vita e grazia, la tua provvidenza ha vegliato sul mio spirito, 13 ed ecco quello che nascondevi in cuore! Sì, lo so, questo meditavi: 14 se avessi peccato, lo avresti tenuto bene a mente e non mi avresti assolto dalla mia iniquità. 15 Se fossi stato malvagio, guai a me! Se giusto, non avrei osato alzare la fronte, sazio d’infamia, spettatore della mia miseria. 16 Se l’avessi alzata, mi avresti dato la caccia come a un leone e avresti rinnovato contro di me le tue meraviglie; 17 mi avresti messo di fronte nuovi testimoni e avresti raddoppiato il tuo sdegno contro di me; legioni su legioni mi avrebbero assalito. 18 E allora, perché mi hai fatto uscire dal grembo di mia madre? Sarei morto senza che occhio mi vedesse! 19 Sarei stato come se non fossi mai esistito, mi avrebbero portato dal grembo materno alla tomba!’. 20 Non sono forse pochi i giorni che mi restano? Smetta egli dunque, mi lasci stare, affinché io mi rassereni un poco, 21 prima che io me ne vada, per non tornare mai più, nella terra delle tenebre e dell’ombra di morte: 22 terra oscura come la notte profonda, dove regnano l’ombra di morte e il disordine, il cui chiarore è come notte oscura".