1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa: 2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen. 3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine? 4 du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham. 7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham; 8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett. 9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham. 10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side. 13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte {de. sykdom som volder døden.} fortærer hans lemmer. 14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge. 15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted. 16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener. 17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken. 18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike. 19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda. 20 Over hans dag {de. hans undergangs dag.} forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i ¥sten, gripes av redsel. 21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.

1 Allora Bildad di Suac rispose e disse:

2 "Quando porrete fine alle parole? Ragionate, e poi parleremo. 3 Perché siamo considerati come bestie e perché siamo ai vostri occhi degli esseri impuri? 4 O tu, che nella tua amarezza laceri te stesso, dovrà la terra, a causa tua, essere abbandonata e la roccia essere rimossa dal suo luogo? 5 Sì, la luce dell’empio si spegne, e la fiamma del suo fuoco non brilla. 6 La luce si oscura nella sua tenda, e la lampada che gli sta sopra si spegne. 7 I passi che faceva nella sua forza si accorciano, e i suoi disegni lo conducono alla rovina. 8 Poiché i suoi piedi lo traggono nel tranello, e va camminando sulle reti. 9 Il laccio lo afferra per il tallone, e la trappola lo cattura. 10 Sta nascosta in terra per lui un’insidia, e sul sentiero lo aspetta un agguato. 11 Paure lo atterriscono tutto intorno, lo inseguono, gli stanno alle calcagna. 12 La sua forza viene meno dalla fame, la calamità gli sta pronta al fianco. 13 Gli divora pezzo dopo pezzo la pelle, il primogenito della morte gli divora le membra. 14 Egli è strappato dalla sua tenda che credeva sicura, e fatto scendere verso il re degli spaventi. 15 Nella sua tenda abita chi non è dei suoi, e la sua casa è cosparsa di zolfo. 16 In basso si inaridiscono le sue radici, in alto sono tagliati i suoi rami. 17 La sua memoria scompare dal paese, non si ode più il suo nome per le campagne. 18 È scacciato dalla luce nelle tenebre, ed è bandito dal mondo. 19 Non lascia tra il suo popolo né figli, né nipoti, nessun superstite dove egli soggiornava. 20 Quelli di occidente sono stupiti della sua sorte, e quelli di oriente ne sono inorriditi. 21 Certo sono queste le dimore dei perversi e questo è il luogo di chi non conosce Iddio".