1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder. 2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft? 3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde; 4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød. 5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver. 6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg. 7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig, 8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet. 9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem. 10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt; 11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine. 12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig. 13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har. 14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast. 17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke. 18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel. 19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske. 20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig. 21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig. 22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak; 23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles. 24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke? 25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige? 26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke. 27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig. 28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp. 29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser. 30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete. 31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

1 Ora servo da zimbello ai più giovani di me, i cui padri non avrei degnato di mettere fra i cani del mio gregge! 2 A che mi sarebbe servita la forza delle loro mani? Gente incapace a raggiungere l’età matura, 3 pallida dalla miseria e dalla fame, ridotta a brucare nel deserto, la terra da tempo nuda e desolata, 4 strappando erba amara vicino ai cespugli, e avendo per pane radici di ginestra. 5 Sono scacciati di mezzo agli uomini, la gente grida dietro a loro come dietro al ladro, 6 abitano in burroni orrendi, nelle caverne della terra e fra le rocce; 7 urlano fra i cespugli, si sdraiano alla rinfusa sotto i rovi; 8 gente da nulla, razza senza nome, cacciata via dal paese a bastonate. 9 Ora io sono il tema delle loro canzoni, il soggetto dei loro discorsi. 10 Mi detestano, mi schivano, non si trattengono dallo sputarmi in faccia. 11 Non hanno più ritegno, mi umiliano, rompono ogni freno in mia presenza. 12 Questa gentaglia insorge alla mia destra, mi incalzano, e si appianano le vie contro di me per distruggermi. 13 Hanno sovvertito il mio cammino, lavorano alla mia rovina, loro che nessuno vorrebbe soccorrere! 14 Avanzano come attraverso un’ampia breccia, si precipitano davanti in mezzo alle rovine. 15 Terrori mi si rovesciano addosso; il mio onore è portato via come dal vento, la mia felicità è passata come una nube. 16 Ora l’anima mia si strugge in me, mi hanno colto i giorni dell’afflizione. 17 La notte mi trafigge, mi stacca le ossa, e i dolori che mi rodono non hanno posa. 18 Per la grande violenza del mio male la mia veste si deforma, mi si stringe addosso come la tunica. 19 Iddio mi ha gettato nel fango, e rassomiglio alla polvere e alla cenere. 20 Io grido a te, e tu non mi rispondi; ti sto davanti, e tu non mi consideri! 21 Ti sei trasformato in nemico crudele verso di me; mi perseguiti con la potenza della tua mano. 22 Mi alzi per aria, mi fai portare via dal vento, e mi annienti nella tempesta. 23 Infatti, lo so, tu mi conduci alla morte, alla casa di convegno di tutti i viventi. 24 Ma chi sta per morire non stende la mano? e nella sua angoscia non grida aiuto? 25 Non piangevo io forse per chi era nell’avversità? la mia anima non era forse afflitta per il povero? 26 Speravo il bene, ma è venuto il male; aspettavo la luce, ma è venuta l’oscurità! 27 Le mie viscere ribollono e non hanno riposo, sono venuti per me giorni di afflizione. 28 Me ne vado tutto annerito, ma non dal sole; mi alzo in mezzo all’assemblea e grido aiuto; 29 sono diventato fratello degli sciacalli, compagno degli struzzi. 30 La mia pelle è nera e cade a pezzi; le mie ossa sono calcinate dall’arsura. 31 La mia cetra non dà più che accenti di lutto, e la mia zampogna voce di pianto.