1 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine. 2 Da optendtes Elihus vrede(-)han stammet fra Bus og var sønn av Barak’l, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, 3 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig. 4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han. 5 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.

6 Så tok da Elihu, sønn av Barak’l, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.

7 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom! 8 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig. 9 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er. 10 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet. 11 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si. 12 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord. 13 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske! 14 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.

15 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.

16 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere? 17 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet. 18 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig. 19 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne. 20 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare. 21 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske; 22 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

1 Quei tre uomini cessarono di rispondere a Giobbe perché egli si credeva giusto. 2 Allora l’ira di Eliù, figlio di Baracheel il Buzita, della tribù di Ram, si accese; 3 si accese contro Giobbe, perché riteneva giusto sé stesso anziché Dio; si accese anche contro i tre amici di lui perché non avevano trovato di che rispondere, sebbene condannassero Giobbe. 4 Ora, siccome quelli erano più anziani di lui, 5 Eliù aveva aspettato a parlare a Giobbe; ma quando vide che dalla bocca di quei tre uomini non usciva più risposta, si accese di ira. 6 Allora Eliù, figlio di Baracheel il Buzita, rispose e disse:

"Io sono giovane di età e voi siete vecchi; perciò mi sono tenuto indietro e non ho osato esporvi il mio pensiero. 7 Dicevo: ‘Parleranno i giorni, e il gran numero degli anni insegnerà la saggezza’. 8 Ma quello che rende intelligente l’uomo è lo spirito, è il soffio dell’Onnipotente. 9 Non sono saggi quelli di lunga età, né sono i vecchi quelli che comprendono il giusto. 10 Perciò dico: ‘Ascoltatemi; vi esporrò anche io il mio pensiero’. 11 Ecco, ho aspettato i vostri discorsi, ho ascoltato i vostri argomenti, mentre andavate cercando altre parole. 12 Vi ho seguito attentamente, ed ecco, nessuno di voi ha convinto Giobbe, nessuno ha risposto alle sue parole. 13 Non avete dunque ragione di dire: ‘Abbiamo trovato la saggezza! Dio soltanto lo farà cedere; non l’uomo!’. 14 Egli non ha diretto i suoi discorsi contro di me, e io non gli risponderò con le vostre parole. 15 Eccoli sconcertati! non rispondono più, non trovano più parole. 16 Ho aspettato che non parlassero più, che tacessero e non rispondessero più. 17 Ma ora risponderò anch’io per conto mio, esporrò anch’io il mio pensiero! 18 Perché sono pieno di parole, e lo spirito che è dentro di me mi stimola. 19 Ecco, dentro di me c’è come vino rinchiuso, come otri pieni di vino nuovo, che stanno per scoppiare. 20 Parlerò dunque e mi solleverò, aprirò le labbra e risponderò! 21 Lasciate che io parli senza riguardi personali, senza adulare nessuno; 22 poiché io non so adulare; se lo facessi, il mio Creatore mi toglierebbe subito di mezzo.