1 Da tok Job til orde og sa: 2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen. 3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare? 4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder; 5 jeg kunde styrke eder med min munn, {de. med tomme ord} og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.

6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus. 8 Og du grep mig fatt(-)det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig. 9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig. 10 De {mine fiender} spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. 11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender. 12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig. 13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden. 14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe. 15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet; {de. opgitt min makt og høihet} 16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

18 jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! 19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord. 20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie, 21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste; 22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Di cose come queste ne ho udite tante! Siete tutti dei consolatori molesti! 3 Non ci sarà una fine alle parole vane? Che cosa ti provoca a rispondere? 4 Anch’io potrei parlare come voi, se voi foste al posto mio; potrei mettere assieme delle parole contro di voi e scrollare su di voi il capo; 5 potrei farvi coraggio con la bocca; e il conforto delle mie labbra vi calmerebbe. 6 Se parlo, il mio dolore non ne sarà lenito; e se cesso di parlare, che sollievo ne avrò? 7 Ora, purtroppo, Dio mi ha ridotto senza forze, ha desolato tutta la mia casa; 8 mi ha coperto di rughe e questo testimonia contro di me, la mia magrezza mi accusa apertamente. 9 La sua ira mi lacera, mi perseguita, digrigna i denti contro di me. Il mio nemico aguzza gli occhi su di me. 10 Spalancano contro di me la bocca, mi percuotono per disonore le guance, si mettono tutti insieme a darmi addosso. 11 Iddio mi dà in balìa degli empi, mi getta in mano ai malvagi. 12 Vivevo in pace ed egli mi ha scosso con violenza, mi ha preso per la nuca, mi ha frantumato, mi ha posto come suo bersaglio. 13 I suoi arcieri mi circondano, egli mi trafigge le reni senza pietà, sparge a terra il mio fiele. 14 Apre sopra di me breccia su breccia, mi corre addosso come un guerriero. 15 Mi sono cucito un cilicio sulla pelle, ho prostrato la mia fronte nella polvere. 16 Il mio viso è rosso di pianto e sulle mie palpebre si stende l’ombra di morte. 17 Eppure, le mie mani non commisero mai violenza, e la mia preghiera fu sempre pura. 18 O terra, non coprire il mio sangue, e non vi sia luogo dove si fermi il mio grido! 19 Già fin da ora, ecco, il mio Testimone è in cielo, il mio Garante è nei luoghi altissimi. 20 Gli amici mi deridono, ma a Dio si volgono piangenti i miei occhi. 21 Sostenga egli le ragioni dell’uomo presso Dio, le ragioni del figlio d’uomo contro i suoi compagni! 22 Poiché, pochi anni ancora, e me ne andrò per una via senza ritorno.