1 Da tok Job til orde og sa: 2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord? 3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig. 4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak. 5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette? 6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig! 7 Se, jeg roper: Vold! (-)men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode. 10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre. 11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende. 12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt. 13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig. 14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig. 15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine. 16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham. 17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner. 18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig. 19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig. 20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig. 21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig. 22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten! 25 Men jeg(-)jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. 26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, 27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed(-)mine nyrer tæres bort i mitt liv {av lengsel herefter.} 28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! (-)I har jo funnet skylden hos mig(-) 29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

1 Allora Giobbe rispose e disse:

2 "Fino a quando affliggerete la mia anima e mi tormenterete con i vostri discorsi? 3 Sono già dieci volte che m’insultate e non vi vergognate di maltrattarmi. 4 Ammesso pure che io abbia sbagliato, il mio errore riguarda solo me. 5 Ma se proprio vi volete insuperbire contro di me e rimproverarmi la vergogna in cui mi trovo, 6 allora sappiatelo: chi mi ha fatto torto e mi ha avvolto nelle sue reti è Dio. 7 Ecco, io grido: ‘Violenza!’ e nessuno risponde; imploro aiuto, ma non c’è giustizia! 8 Dio mi ha sbarrato la via e non posso passare, ha coperto di tenebre il mio cammino. 9 Mi ha spogliato della mia gloria, mi ha tolto dal capo la corona. 10 Mi ha demolito pezzo per pezzo, e io me ne vado! Ha sradicato come un albero la mia speranza. 11 Ha acceso la sua ira contro di me e mi ha considerato come suo nemico. 12 Le sue schiere sono venute tutte insieme, si sono spianate la via fino a me e si sono accampate intorno alla mia tenda. 13 Egli ha allontanato da me i miei fratelli, i miei conoscenti si sono del tutto estraniati da me. 14 Mi hanno abbandonato i miei parenti, i miei intimi mi hanno dimenticato. 15 I miei domestici e le mie serve mi trattano da straniero; ai loro occhi io sono un estraneo. 16 Chiamo il mio servo, e non risponde, devo supplicarlo con la mia bocca. 17 Il mio fiato è ripugnante per mia moglie, faccio pietà a chi nacque dal grembo di mia madre. 18 Perfino i bimbi mi disprezzano; se cerco di alzarmi, mi deridono. 19 Tutti gli amici più stretti mi hanno in orrore, e quelli che amavo mi si sono rivoltati contro. 20 Le mie ossa stanno attaccate alla mia pelle, alla mia carne non è rimasta che la pelle dei denti. 21 Pietà, pietà di me, voi, amici miei! perché la mano di Dio mi ha colpito. 22 Perché perseguitarmi come fa Dio? Perché non siete mai sazi della mia carne? 23 Oh, se le mie parole fossero scritte! se fossero impresse in un libro! 24 se con lo scalpello di ferro e con il piombo fossero incise nella roccia per sempre! 25 Ma io so che il mio Redentore vive e che alla fine si alzerà sulla polvere. 26 E quando, dopo la mia pelle, questo corpo sarà distrutto, senza la mia carne, vedrò Iddio. 27 Lo vedrò a me favorevole; lo contempleranno i miei occhi, non quelli di un altro; il cuore, dal desiderio, mi si scioglie! 28 Se voi dite: ‘Come lo perseguiteremo?’ - se la radice del mio male già si trova in me - 29 Temete per voi stessi la spada, perché i castighi della spada sono furiosi, affinché sappiate che c’è una giustizia".