1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,
3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.
4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.
5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.
6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,
7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.
8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.
10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,
11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.
12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.
13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.
15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.
17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;
18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.
19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.
21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.
23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,
24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.
25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.
26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.
27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.
28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.
29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.
30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.
31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn
32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.
33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,
34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.
35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}
36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.
37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.
38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.
39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.
40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,
41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.
42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
1 Louez l'Eternel, car il est bon, Car sa miséricorde dure à toujours!
2 Qu'ainsi disent les rachetés de l'Eternel, Ceux qu'il a délivrés de la main de l'ennemi,
3 Et qu'il a rassemblés de tous les pays, De l'orient et de l'occident, du nord et de la mer!
4 Ils erraient dans le désert, ils marchaient dans la solitude, Sans trouver une ville où ils pussent habiter.
5 Ils souffraient de la faim et de la soif; Leur âme était languissante.
6 Dans leur détresse, ils crièrent à l'Eternel, Et il les délivra de leurs angoisses;
7 Il les conduisit par le droit chemin, Pour qu'ils arrivassent dans une ville habitable.
8 Qu'ils louent l'Eternel pour sa bonté, Et pour ses merveilles en faveur des fils de l'homme!
9 Car il a satisfait l'âme altérée, Il a comblé de biens l'âme affamée.
10 Ceux qui avaient pour demeure les ténèbres et l'ombre de la mort Vivaient captifs dans la misère et dans les chaînes,
11 Parce qu'ils s'étaient révoltés contre les paroles de Dieu, Parce qu'ils avaient méprisé le conseil du Très-Haut.
12 Il humilia leur coeur par la souffrance; Ils succombèrent, et personne ne les secourut.
13 Dans leur détresse, ils crièrent à l'Eternel, Et il les délivra de leurs angoisses;
14 Il les fit sortir des ténèbres et de l'ombre de la mort, Et il rompit leurs liens.
15 Qu'ils louent l'Eternel pour sa bonté, Et pour ses merveilles en faveur des fils de l'homme!
16 Car il a brisé les portes d'airain, Il a rompu les verrous de fer.
17 Les insensés, par leur conduite coupable Et par leurs iniquités, s'étaient rendus malheureux.
18 Leur âme avait en horreur toute nourriture, Et ils touchaient aux portes de la mort.
19 Dans leur détresse, ils crièrent à l'Eternel, Et il les délivra de leurs angoisses;
20 Il envoya sa parole et les guérit, Il les fit échapper de la fosse.
21 Qu'ils louent l'Eternel pour sa bonté, Et pour ses merveilles en faveur des fils de l'homme!
22 Qu'ils offrent des sacrifices d'actions de grâces, Et qu'ils publient ses oeuvres avec des cris de joie!
23 Ceux qui étaient descendus sur la mer dans des navires, Et qui travaillaient sur les grandes eaux,
24 Ceux-là virent les oeuvres de l'Eternel Et ses merveilles au milieu de l'abîme.
25 Il dit, et il fit souffler la tempête, Qui souleva les flots de la mer.
26 Ils montaient vers les cieux, ils descendaient dans l'abîme; Leur âme était éperdue en face du danger;
27 Saisis de vertige, ils chancelaient comme un homme ivre, Et toute leur habileté était anéantie.
28 Dans leur détresse, ils crièrent à l'Eternel, Et il les délivra de leurs angoisses;
29 Il arrêta la tempête, ramena le calme, Et les ondes se turent.
30 Ils se réjouirent de ce qu'elles s'étaient apaisées, Et l'Eternel les conduisit au port désiré.
31 Qu'ils louent l'Eternel pour sa bonté, Et pour ses merveilles en faveur des fils de l'homme!
32 Qu'ils l'exaltent dans l'assemblée du peuple, Et qu'ils le célèbrent dans la réunion des anciens!
33 Il change les fleuves en désert, Et les sources d'eaux en terre desséchée,
34 Le pays fertile en pays salé, A cause de la méchanceté de ses habitants.
35 Il change le désert en étang, Et la terre aride en sources d'eaux,
36 Et il y établit ceux qui sont affamés. Ils fondent une ville pour l'habiter;
37 Ils ensemencent des champs, plantent des vignes, Et ils en recueillent les produits.
38 Il les bénit, et ils deviennent très nombreux, Et il ne diminue point leur bétail.
39 Sont-ils amoindris et humiliés Par l'oppression, le malheur et la souffrance;
40 Verse-t-il le mépris sur les grands, Les fait-il errer dans des déserts sans chemin,
41 Il relève l'indigent et le délivre de la misère, Il multiplie les familles comme des troupeaux.
42 Les hommes droits le voient et se réjouissent, Mais toute iniquité ferme la bouche.
43 Que celui qui est sage prenne garde à ces choses, Et qu'il soit attentif aux bontés de l'Eternel.