1 Til sangmesteren; en salme av David.

2 Herre, fri mig ut fra onde mennesker, vokt mig for voldsmenn,

3 som tenker ondt ut i hjertet, som hver dag samler sig til krig!

4 De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres leber. Sela.

5 Bevar mig, Herre, for ugudeliges hender, vokt mig for voldsmenn, som tenker på å få mine føtter til fall!

6 Overmodige har lagt skjulte feller og rep for mig, de har utspent garn ved siden av veien, de har satt snarer for mig. Sela.

7 Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst!

8 Herren, Israels Gud, er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag.

9 Herre, gi ikke den ugudelige hvad han attrår, la ikke hans onde råd få fremgang! De vilde da ophøie sig. Sela.

10 Over deres hoder som omgir mig, skal den ulykke komme som deres leber volder.

11 Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig.

12 En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.

13 Jeg vet at Herren gir den elendige rett, de fattige rettferdighet.

14 Ja, de rettferdige skal prise ditt navn, de opriktige skal bo for ditt åsyn.

1 Au chef des chantres. Psaume de David. Eternel, délivre-moi des hommes méchants! Préserve-moi des hommes violents.

2 Qui méditent de mauvais desseins dans leur coeur, Et sont toujours prêts à faire la guerre!

3 Ils aiguisent leur langue comme un serpent, Ils ont sous leurs lèvres un venin d'aspic. Pause.

4 Eternel, garantis-moi des mains du méchant! Préserve-moi des hommes violents, Qui méditent de me faire tomber!

5 Des orgueilleux me tendent un piège et des filets, Ils placent des rets le long du chemin, Ils me dressent des embûches. Pause.

6 Je dis à l'Eternel: Tu es mon Dieu! Eternel, prête l'oreille à la voix de mes supplications!

7 Eternel, Seigneur, force de mon salut! Tu couvres ma tête au jour du combat.

8 Eternel, n'accomplis pas les désirs du méchant, Ne laisse pas réussir ses projets, de peur qu'il ne s'en glorifie! Pause.

9 Que sur la tête de ceux qui m'environnent Retombe l'iniquité de leurs lèvres!

10 Que des charbons ardents soient jetés sur eux! Qu'il les précipite dans le feu, Dans des abîmes, d'où ils ne se relèvent plus!

11 L'homme dont la langue est fausse ne s'affermit pas sur la terre; Et l'homme violent, le malheur l'entraîne à sa perte.

12 Je sais que l'Eternel fait droit au misérable, Justice aux indigents.

13 Oui, les justes célébreront ton nom, Les hommes droits habiteront devant ta face.