1 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?

2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.

3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.

6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

1 Au chef des chantres. De David. C'est en l'Eternel que je cherche un refuge. Comment pouvez-vous me dire: Fuis dans vos montagnes, comme un oiseau?

2 Car voici, les méchants bandent l'arc, Ils ajustent leur flèche sur la corde, Pour tirer dans l'ombre sur ceux dont le coeur est droit.

3 Quand les fondements sont renversés, Le juste, que ferait-il? -

4 L'Eternel est dans son saint temple, L'Eternel a son trône dans les cieux; Ses yeux regardent, Ses paupières sondent les fils de l'homme.

5 L'Eternel sonde le juste; Il hait le méchant et celui qui se plaît à la violence.

6 Il fait pleuvoir sur les méchants Des charbons, du feu et du soufre; Un vent brûlant, c'est le calice qu'ils ont en partage.

7 Car l'Eternel est juste, il aime la justice; Les hommes droits contemplent sa face.