1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.

8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}

21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.

23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}

29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}

38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

1 Louez l'Eternel. Célébrez l'Eternel; car il [est] bon, parce que sa bonté demeure à toujours.

2 Qui pourrait réciter les exploits de l'Eternel? Qui pourrait faire retentir toute sa louange?

3 Ô que bienheureux sont ceux qui observent la justice, [et] qui font en tout temps ce qui est juste!

4 Eternel, souviens-toi de moi selon la bienveillance que tu portes à ton peuple, et aie soin de moi selon ta délivrance.

5 Afin que je voie le bien de tes élus, que je me réjouisse dans la joie de ta nation, [et] que je me glorifie avec ton héritage.

6 Nous avons péché avec nos pères, nous avons agi iniquement, nous avons mal fait.

7 Nos pères n'ont point été attentifs à tes merveilles en Egypte; ils ne se sont point souvenus de la multitude de tes faveurs; mais ils ont été rebelles auprès de la mer, vers la mer Rouge.

8 Toutefois il les délivra pour l'amour de son Nom, afin de donner à connaître sa puissance.

9 Car il tança la mer Rouge, et elle se sécha, et il les conduisit par les gouffres comme par le désert;

10 Et les délivra de la main de ceux qui [les] haïssaient, et les garantit de la main de l'ennemi.

11 Et les eaux couvrirent leurs oppresseurs, il n'en resta pas un seul.

12 Alors ils crurent à ses paroles, [et] ils chantèrent sa louange.

13 [Mais] ils mirent incontinent en oubli ses œuvres, et ne s'attendirent point à son conseil.

14 Mais ils furent épris de convoitise au désert, et ils tentèrent le [Dieu] Fort au lieu inhabitable.

15 Alors il leur donna ce qu'ils avaient demandé, toutefois il leur envoya une phtisie en leur corps.

16 Ils portèrent envie à Moïse dans le camp, [et] à Aaron le saint de l'Eternel.

17 La terre s'ouvrit, et engloutit Dathan, et couvrit la bande d'Abiram.

18 Aussi le feu s'alluma en leur assemblée, [et] la flamme brûla les méchants.

19 Ils firent un veau en Horeb, et se prosternèrent devant l'image de fonte.

20 Ils changèrent leur gloire en la figure d'un bœuf qui mange l'herbe.

21 Ils oublièrent le [Dieu] Fort, leur Libérateur, qui avait fait de grandes choses en Egypte;

22 Des choses merveilleuses au pays de Cam, et des choses terribles sur la mer Rouge.

23 C'est pourquoi il dit qu'il les détruirait; mais Moïse son élu se tint à la brèche devant lui, pour détourner sa fureur, afin qu'il ne [les] défît point.

24 Ils méprisèrent le pays désirable, [et] ne crurent point à sa parole.

25 Et ils se mutinèrent dans leurs tentes, et n'obéirent point à la voix de l'Eternel.

26 C'est pourquoi il leur jura la main levée, qu'il les renverserait dans le désert,

27 Et qu'il accablerait leur postérité parmi les nations, et qu'il les disperserait par les pays.

28 Ils se joignirent aux adorateurs de Bahal-Péhor, et mangèrent des sacrifices des morts.

29 Et ils dépitèrent [Dieu] par les choses à quoi ils s'adonnèrent, tellement qu'une plaie fit brèche sur eux.

30 Mais Phinées se présenta, et fit justice; et la plaie fut arrêtée.

31 Et cela lui a été alloué pour justice dans tous les âges à jamais.

32 Ils excitèrent aussi sa colère près des eaux de Mériba, et il en avint du mal à Moïse à cause d'eux.

33 Car ils chagrinèrent son esprit, et il parla légèrement de ses lèvres.

34 Ils n'ont point détruit les peuples que l'Eternel leur avait dit;

35 Mais ils se sont mêlés parmi ces nations, et ils ont appris leurs manières de faire;

36 Et ont servi à leurs faux dieux, lesquels leur ont été en pièges.

37 Car ils ont sacrifié leurs fils et leurs filles aux démons.

38 Et ils ont répandu le sang innocent, le sang de leurs fils et de leurs filles, lesquels ils ont sacrifiés aux faux dieux de Canaan; et le pays a été souillé de sang.

39 Et ils ont été souillés par leurs œuvres, et ont paillardé par les choses à quoi ils se sont adonnés.

40 C'est pourquoi la colère de l'Eternel s'est embrasée contre son peuple, et il a eu en abomination son héritage.

41 Et il les a livrés entre les mains des nations, et ceux qui les haïssaient, ont dominé sur eux.

42 Et leurs ennemis les ont opprimés, et ils ont été humiliés sous leur main.

43 Il les a souvent délivrés, mais ils l'ont irrité par leur conseil, et ils ont été mis en langueur par leur iniquité.

44 Toutefois il les a regardés dans leur détresse, quand il entendait leur clameur.

45 Et il s'est souvenu en leur faveur de son alliance, et s'est repenti selon la grandeur de ses compassions.

46 Et il a fait que ceux qui les avaient emmenés captifs, ont eu pitié d'eux.

47 Eternel notre Dieu, délivre-nous et nous recueille d'entre les nations, afin que nous célébrions le Nom de ta sainteté, et que nous nous glorifiions en ta louange.

48 Béni soit l'Eternel, le Dieu d'Israël, depuis un siècle jusqu’à l'autre siècle! et que tout le peuple dise, Amen! Louez l'Eternel.