1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

1 Psaume d'Asaph, [donné] au maître chantre, d'entre les enfants de Jéduthun. Ma voix s'adresse à Dieu, et je crierai; ma voix s'adresse à Dieu, et il m'écoutera.

2 J'ai cherché le Seigneur au jour de ma détresse : ma plaie coulait durant la nuit, et ne cessait point ; mon âme refusait d'être consolée.

3 Je me souvenais de Dieu, et je me tourmentais : je faisais bruit, et mon esprit était transi; Sélah.

4 Tu avais empêché mes yeux de dormir, j'étais tout troublé, et ne pouvais parler.

5 Je pensais aux jours d'autrefois, et aux années des siècles passés.

6 Il me souvenait de ma mélodie de nuit, je méditais en mon cœur, et mon esprit cherchait diligemment, [en disant];

7 Le Seigneur m'a-t-il rejeté pour toujours? et ne continuera-t-il plus à m'avoir pour agréable?

8 Sa gratuité est-elle disparue pour jamais? Sa parole a-t-elle pris fin pour tout âge?

9 Le [Dieu] Fort a-t-il oublié d'avoir pitié? a-t-il en colère fermé la porte de ses compassions? Sélah.

10 Puis j'ai dit : c'est bien ce qui m'affaiblit; [mais] la droite du Souverain change.

11 Je me suis souvenu des exploits de l'Eternel; je me suis, dis-je, souvenu de tes merveilles d'autrefois.

12 Et j'ai médité toutes tes œuvres, et j'ai discouru de tes exploits, [en disant] :

13 Ô Dieu! ta voie est dans [ton] Sanctuaire. Qui est [Dieu] Fort, [et] grand comme Dieu?

14 Tu es le [Dieu] Fort qui fais des merveilles; tu as fait connaître ta force parmi les peuples.

15 Tu as délivré par ton bras ton peuple, les enfants de Jacob et de Joseph; Sélah.

16 Les eaux t'ont vu, ô Dieu! les eaux t'ont vu, [et] ont tremblé, même les abîmes en ont été émus.

17 Les nuées ont versé un déluge d'eau; les nuées ont fait retentir leur son; tes traits aussi ont volé çà et là.

18 Le son de ton tonnerre était accompagné de croulements, les éclairs ont éclairé la terre habitable, la terre en a été émue et en a tremblé.

19 Ta voie a été par la mer; et tes sentiers dans les grosses eaux; et néanmoins tes traces n'ont point été connues.

20 Tu as mené ton peuple comme un troupeau, sous la conduite de Moïse et d'Aaron.