1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}

27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}

1 Mon âme, bénis l'Eternel. Ô Eternel mon Dieu, tu es merveilleusement grand, tu es revêtu de majesté et de magnificence.

2 Il s'enveloppe de lumière comme d'un vêtement, il étend les cieux comme un voile.

3 Il planchéie ses hautes chambres entre les eaux; il fait des grosses nuées son chariot, il se promène sur les ailes du vent.

4 Il fait des vents ses Anges, et du feu brûlant ses serviteurs.

5 Il a fondé la terre sur ses bases, tellement qu'elle ne sera point ébranlée à perpétuité.

6 Tu l'avais couverte de l'abîme comme d'un vêtement, les eaux se tenaient sur les montagnes.

7 Elles s'enfuirent à ta menace, [et] se mirent promptement en fuite au son de ton tonnerre.

8 Les montagnes s'élevèrent, et les vallées s'abaissèrent, au même lieu que tu leur avais établi.

9 Tu leur as mis une borne qu'elles ne passeront point, elles ne retourneront plus à couvrir la terre.

10 C'est lui qui conduit les fontaines par les vallées, tellement qu'elles se promènent entre les monts.

11 Elles abreuvent toutes les bêtes des champs, les ânes sauvages en étanchent leur soif.

12 Les oiseaux des cieux se tiennent auprès d'elles, et font résonner leur voix d'entre la ramée.

13 Il abreuve les montagnes de ses chambres hautes; [et] la terre est rassasiée du fruit de tes œuvres.

14 Il fait germer le foin pour le bétail, et l'herbe pour le service de l'homme, faisant sortir le pain de la terre;

15 Et le vin qui réjouit le cœur de l'homme, qui fait reluire son visage avec l'huile, et qui soutient le cœur de l'homme avec le pain.

16 Les hauts arbres en sont rassasiés, [et] les cèdres du Liban, qu'il a plantés,

17 Afin que les oiseaux y fassent leurs nids. Quant à la cigogne, les sapins [sont sa demeure].

18 Les hautes montagnes sont pour les chamois [et] les rochers sont la retraite des lapins.

19 Il a fait la lune pour les saisons, et le soleil connaît son coucher.

20 Tu amènes les ténèbres, et la nuit vient, durant laquelle toutes les bêtes de la forêt trottent.

21 Les lionceaux rugissent après la proie, et pour demander au [Dieu] Fort leur pâture.

22 Le soleil se lève-t-il? ils se retirent et demeurent gisants en leurs tanières.

23 Alors l'homme sort à son ouvrage et à son travail, jusqu’au soir.

24 Ô Eternel, que tes œuvres sont en grand nombre! tu les as toutes faites avec sagesse; la terre est pleine de tes richesses.

25 Cette mer grande et spacieuse, où il y a sans nombre des animaux se mouvant, des petites bêtes avec des grandes!

26 Là se promènent les navires, et ce Léviathan que tu as formé pour s'y ébattre.

27 Elles s'attendent toutes à toi, afin que tu leur donnes la pâture en leur temps.

28 Quand tu la leur donnes, elles la recueillent, et quand tu ouvres ta main, elles sont rassasiées de biens.

29 Caches-tu ta face? elles sont troublées; retires-tu leur souffle, elles défaillent, et retournent en leur poudre.

30 [Mais si] tu renvoies ton Esprit, elles sont créées, et tu renouvelles la face de la terre.

31 Que la gloire de l'Eternel soit à toujours, que l'Eternel se réjouisse en ses œuvres!

32 Il jette sa vue sur la terre, et elle en tremble; il touche les montagnes, et elles en fument.

33 Je chanterai à l'Eternel durant ma vie; je psalmodierai à mon Dieu pendant que j'existerai.

34 Ma méditation lui sera agréable; [et] je me réjouirai en l'Eternel.

35 Que les pécheurs soient consumés de dessus la terre, et qu'il n'y ait plus de méchants! Mon âme, bénis l'Eternel; louez l'Eternel.