1 En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn.

2 Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig!

3 Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig!

4 For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand.

5 Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød.

6 For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt.

7 Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder.

8 Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket.

9 Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.}

10 For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt

11 for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.

12 Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt.

13 Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.

14 Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet.

15 For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv.

16 Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet.

17 For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet.

18 Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn.

19 Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren.

20 For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden

21 for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn,

22 forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem,

23 når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren.

24 Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager.

25 Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.

26 Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning.

27 De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,

28 men du er den samme, og dine år får ingen ende.

29 Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn.

1 Prière de l'affligé étant dans l'angoisse, et répandant sa plainte devant l'Eternel. Eternel! écoute ma prière, et que mon cri vienne jusqu’à toi.

2 Ne cache point ta face arrière de moi; au jour que je suis en détresse, prête l'oreille à ma requête; au jour que je t'invoque, hâte-toi, réponds-moi.

3 Car mes jours se sont évanouis comme la fumée, et mes os sont desséchés comme un foyer.

4 Mon cœur a été frappé, et est devenu sec comme l'herbe, parce que j'ai oublié de manger mon pain.

5 Mes os sont attachés à ma chair, à cause de la voix de mon gémissement.

6 Je suis devenu semblable au cormoran du désert; et je suis comme la chouette des lieux sauvages.

7 Je veille, et je suis semblable au passereau, qui est seul sur le toit.

8 Mes ennemis me disent tous les jours des outrages, et ceux qui sont furieux contre moi, jurent contre moi.

9 Parce que j'ai mangé la cendre comme le pain, et que j'ai mêlé ma boisson de pleurs.

10 A cause de ta colère et de ton indignation : parce qu'après m'avoir élevé bien haut, tu m'as jeté par terre.

11 Mes jours sont comme l'ombre qui décline, et je deviens sec comme l'herbe.

12 Mais toi, ô Eternel! tu demeures éternellement, et ta mémoire est d'âge en âge.

13 Tu te lèveras, [et] tu auras compassion de Sion; car il est temps d'en avoir pitié, parce que le temps assigné est échu.

14 Car tes serviteurs sont affectionnés à ses pierres, et ont pitié de sa poudre.

15 Alors les nations redouteront le Nom de l’Eternel, et tous les Rois de la terre, ta gloire.

16 Quand l'Eternel aura édifié Sion; quand il aura été vu en sa gloire;

17 Quand il aura eu égard à la prière du désolé, et qu'il n'aura point méprisé leur supplication.

18 Cela sera enregistré pour la génération à venir, le peuple qui sera créé louera l'Eternel,

19 De ce qu'il aura jeté la vue du haut lieu de sa sainteté, et que l'Eternel aura regardé des cieux en la terre,

20 Pour entendre le gémissement des prisonniers, [et] pour délier ceux qui étaient dévoués à la mort;

21 Afin qu'on annonce le Nom de l’Eternel dans Sion, et sa louange dans Jérusalem;

22 Quand les peuples se seront joints ensemble et les Royaumes aussi, pour servir l'Eternel.

23 Il a abattu ma force en chemin, il a abrégé mes jours.

24 J'ai dit : mon Dieu, ne m'enlève point au milieu de mes jours! Tes ans [durent] d'âge en âge.

25 Tu as jadis fondé la terre, et les cieux sont l'ouvrage de tes mains.

26 Ils périront, mais tu seras permanent, et eux tous s'envieilliront comme un vêtement; tu les changeras comme un habit, et ils seront changés.

27 Mais toi, [tu es toujours] le même; et tes ans ne seront jamais achevés.

28 Les enfants de tes serviteurs habiteront [près de toi], et leur race sera établie devant toi.