1 Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig,
2 min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig.
3 Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham!
4 Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
5 Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker!
6 La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.}
7 Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd,
8 de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd.
9 Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig,
10 du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd.
11 Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd,
12 forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott,
13 forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater,
14 at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater.
15 Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er.
1 Psaume de David. Béni soit l'Eternel, mon rocher, qui dispose mes mains au combat, et mes doigts à la bataille.
2 Qui déploie sa bonté envers moi, [qui est] ma forteresse, ma haute retraite, mon libérateur, mon bouclier, et je me suis retiré vers lui; il range mon peuple sous moi.
3 Ô Eternel! qu'est-ce que de l'homme, que tu aies soin de lui? du fils de l'homme [mortel], que tu en tiennes compte?
4 L'homme est semblable à la vanité; ses jours sont comme une ombre qui passe.
5 Eternel abaisse tes cieux, et descends; touche les montagnes, et qu'elles fument.
6 Lance l'éclair, et les dissipe; décoche tes flèches, et les mets en déroute.
7 Etends tes mains d'en haut, sauve-moi, et me délivre des grosses eaux, de la main des enfants de l'étranger;
8 La bouche desquels profère mensonge; et dont la droite est une droite trompeuse.
9 Ô Dieu! je chanterai un nouveau Cantique; je te psalmodierai sur la musette, et avec l'instrument à dix cordes.
10 C'est lui qui envoie la délivrance aux Rois, [et] qui délivre de l'épée dangereuse David son serviteur.
11 Retire-moi et me délivre de la main des enfants de l'étranger; dont la bouche profère mensonge, et dont la droite est une droite trompeuse.
12 Afin que nos fils soient comme de jeunes plantes, croissant en leur jeunesse; et nos filles, comme des pierres angulaires taillées pour l'ornement d'un palais.
13 Que nos dépenses soient pleines, fournissant toute espèce de provision; que nos troupeaux multiplient par milliers, même par dix milliers dans nos rues.
14 Que nos bœufs soient chargés de graisse. Qu'il n'y ait ni brèche, ni sortie [dans nos murailles] ni cri dans nos places.
15 Ô que bienheureux est le peuple auquel il en est ainsi! ô que bienheureux est le peuple duquel l'Eternel est le Dieu!