1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!

1 Célébrez l'Eternel, car il est bon, parce que sa bonté demeure à toujours.

2 Que ceux-là le disent, qui sont les rachetés de l'Eternel, lesquels il a rachetés de la main de l'oppresseur;

3 Et ceux aussi qu'il a ramassés des pays d'Orient et d'Occident, d'Aquilon et de Midi.

4 Ils étaient errants par le désert, en un chemin solitaire, [et] ils ne trouvaient aucune ville habitée.

5 Ils étaient affamés et altérés, l'âme leur défaillait.

6 Alors ils ont crié vers l'Eternel dans leur détresse; il les a délivrés de leurs angoisses,

7 Et les a conduits au droit chemin pour aller en une ville habitée.

8 Qu'ils célèbrent envers l'Eternel sa gratuité, et ses merveilles envers les fils des hommes :

9 Parce qu'il a désaltéré l'âme altérée, et rassasié de ses biens l'âme affamée.

10 Ceux qui demeurent dans les ténèbres, et dans l'ombre de la mort, garrottés d'affliction et de fer;

11 Parce qu'ils ont été rebelles aux paroles du [Dieu] Fort, et qu'ils ont rejeté par mépris le conseil du Souverain;

12 Et il a humilié leur cœur par le travail, [et] ils ont été abattus, sans qu'il y eût personne qui les aidât.

13 Alors ils ont crié vers l'Eternel en leur détresse, [et] il les a délivrés de leurs angoisses.

14 Il les a tirés hors des ténèbres, et de l'ombre de la mort, et il a rompu leurs liens.

15 Qu'ils célèbrent envers l'Eternel sa gratuité, et ses merveilles envers les fils des hommes.

16 Parce qu'il a brisé les portes d'airain, et cassé les barreaux de fer.

17 Les fols qui sont affligés à cause de leur transgression, et à cause de leurs iniquités;

18 Leur âme a en horreur toute viande, et ils touchent aux portes de la mort.

19 Alors ils ont crié vers l'Eternel dans leur détresse, [et] il les a délivrés de leurs angoisses.

20 Il envoie sa parole, et les guérit, et il [les] délivre de leurs tombeaux.

21 Qu'ils célèbrent envers l'Eternel sa gratuité, et ses merveilles envers les fils des hommes.

22 Et qu'ils sacrifient des sacrifices d'actions de grâces, et qu'ils racontent ses œuvres en chantant de joie.

23 Ceux qui descendent sur la mer dans des navires, faisant commerce parmi les grandes eaux,

24 Qui voient les œuvres de l'Eternel, et ses merveilles dans les lieux profonds,

25 (Car il commande, et fait comparaître le vent de tempête, qui élève les vagues de la mer.)

26 Ils montent aux cieux, ils descendent aux abîmes; leur âme se fond d'angoisse.

27 Ils branlent, et chancellent comme un homme ivre, et toute leur sagesse leur manque.

28 Alors ils crient vers l'Eternel dans leur détresse, et il les tire hors de leurs angoisses.

29 Il arrête la tourmente, [la changeant] en calme, et les ondes sont calmes.

30 Puis ils se réjouissent de ce qu'elles sont apaisées, et il les conduit au port qu'ils désiraient.

31 Qu'ils célèbrent envers l'Eternel sa gratuité, et ses merveilles envers les fils des hommes;

32 Et qu'ils l'exaltent dans la congrégation du peuple, et le louent dans l'assemblée des Anciens.

33 Il réduit les fleuves en désert, et les sources d'eaux en sécheresse;

34 Et la terre fertile en terre salée, à cause de la malice de ceux qui y habitent.

35 Il réduit le désert en des étangs d'eaux, et la terre sèche en des sources d'eaux;

36 Et il y fait habiter ceux qui étaient affamés, tellement qu'ils y bâtissent des villes habitables.

37 Et sèment les champs, et plantent des vignes qui rendent du fruit tous les ans.

38 Il les bénit, et ils sont fort multipliés, et il ne laisse point diminuer leur bétail.

39 Puis ils se diminuent, et sont humiliés par l'oppression, le mal, et l'ennui.

40 Il répand le mépris sur les principaux, et les fait errer par des lieux hideux, où il n'y a point de chemin.

41 Mais il tire le pauvre hors de l'affliction, et donne les familles comme par troupeaux.

42 Les hommes droits voient cela, et s'en réjouissent; mais toute iniquité a la bouche fermée.

43 Quiconque est sage, prendra garde à ces choses, afin qu'on considère les bontés de l'Eternel.