1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!

2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!

3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?

4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.

5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.

6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.

7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.

8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?

9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?

10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?

11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.

12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov

13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.

14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;

15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.

16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?

17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.

18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!

19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.

20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?

21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.

22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.

23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.

1 Ô Éternel! qui es le [Dieu] Fort des vengeances, le [Dieu] Fort des vengeances, fais reluire ta splendeur.

2 Toi, Juge de la terre, élève-toi : rends la récompense aux orgueilleux.

3 Jusques à quand les méchants, ô Eternel! jusques à quand les méchants s'égayeront-ils?

4 [Jusques à quand] tous les ouvriers d'iniquité proféreront-ils et diront-ils des paroles rudes, et se vanteront-ils?

5 Eternel, ils froissent ton peuple, et affligent ton héritage.

6 Ils tuent la veuve et l'étranger, et ils mettent à mort les orphelins.

7 Et ils ont dit : L'Eternel ne le verra point; le Dieu de Jacob n'en entendra rien.

8 Vous les plus abrutis d'entre le peuple, prenez garde à ceci; et vous insensés, quand serez-vous intelligents?

9 Celui qui a planté l'oreille, n'entendra-t-il point? celui qui a formé l'œil, ne verra-t-il point?

10 Celui qui châtie les nations, celui qui enseigne la science aux hommes, ne censurera-t-il point?

11 L'Eternel connaît que les pensées des hommes ne sont que vanité.

12 Ô que bienheureux est l'homme que tu châties, ô Eternel! et que tu instruis par ta Loi;

13 Afin que tu le mettes à couvert des jours d'adversité, jusqu’à ce que la fosse soit creusée au méchant!

14 Car l'Eternel ne délaissera point son peuple, et n'abandonnera point son héritage.

15 C'est pourquoi le jugement s'unira à la justice, et tous ceux qui sont droits de cœur le suivront.

16 Qui est-ce qui se lèvera pour moi contre les méchants? Qui est-ce qui m'assistera contre les ouvriers d'iniquité?

17 Si l'Eternel ne m'eût été en secours, mon âme eût été dans peu logée dans le [lieu du] silence.

18 Si j'ai dit : Mon pied a glissé; ta bonté, ô Eternel! m'a soutenu.

19 Quand j'avais beaucoup de pensées au-dedans de moi, tes consolations ont récréé mon âme.

20 Le tribunal des méchants qui machine du mal contre les règles de la justice, sera-t-il joint à toi?

21 Ils s'attroupent contre l'âme du juste, et condamnent le sang innocent.

22 Or l'Eternel m'a été pour une haute retraite; et mon Dieu, pour le rocher de mon refuge.

23 Il fera retourner sur eux leur outrage, et, les détruira par leur propre malice. L'Eternel notre Dieu les détruira.