1 Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.}
2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
24 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
25 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
26 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
27 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
28 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
30 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
31 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
32 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
33 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
34 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
35 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}
37 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
1 Psaume de David, [donné] au maître chantre, [pour le chanter] sur Sosannim. Délivre-moi, ô Dieu, car les eaux me sont entrées jusque dans l'âme.
2 Je suis enfoncé dans un bourbier profond, dans lequel il n'y a point où prendre pied; je suis entré au plus profond des eaux, et le fil des eaux se débordant, m'emporte.
3 Je suis las de crier, mon gosier en est asséché; mes yeux sont consumés pendant que j'attends après mon Dieu.
4 Ceux qui me haïssent sans cause, passent en nombre les cheveux de ma tête; ceux qui tâchent à me ruiner, et qui me sont ennemis à tort, se sont renforcés : j'ai alors rendu ce que je n'avais point ravi.
5 Ô Dieu! Tu connais ma folie, et mes fautes ne te sont point cachées.
6 Ô Seigneur Eternel des armées! que ceux qui se confient en toi, ne soient point rendus honteux à cause de moi; [et] que ceux qui te cherchent ne soient point confus à cause de moi, ô Dieu d'Israël!
7 Car pour l'amour de toi j'ai souffert l'opprobre, la honte a couvert mon visage.
8 Je suis devenu étranger à mes frères, et un homme de dehors aux enfants de ma mère.
9 Car le zèle de ta maison m'a rongé, et les outrages de ceux qui t'outrageaient sont tombés sur moi.
10 Et j'ai pleuré en jeûnant : mais cela m'a été tourné en opprobre.
11 J'ai aussi pris un sac pour vêtement, mais je leur ai été un sujet de raillerie.
12 Ceux qui sont assis à la porte discourent de moi, et je sers de chanson aux ivrognes.
13 Mais, pour moi, ma requête s'adresse à toi, ô Eternel! Il y a un temps de [ton] bon plaisir, ô Dieu! selon la grandeur de ta gratuité. Réponds-moi selon la vérité de ta délivrance.
14 Délivre-moi du bourbier, fais que je n'y enfonce point, et que je sois délivré de ceux qui me haïssent, et des eaux profondes.
15 Que le fil des eaux se débordant ne m'emporte point, et que le gouffre ne m'engloutisse point, et que le puits ne ferme point sa gueule sur moi.
16 Eternel! Exauce-moi, car ta gratuité est bonne; tourne la face vers moi selon la grandeur de tes compassions;
17 Et ne cache point ta face arrière de ton serviteur, car je suis en détresse : hâte-toi, exauce-moi.
18 Approche-toi de mon âme, rachète-la; délivre-moi à cause de mes ennemis.
19 Tu connais toi-même mon opprobre, et ma honte, et mon ignominie; tous mes ennemis sont devant toi.
20 L'opprobre m'a déchiré le cœur, et je suis languissant; j'ai attendu que quelqu'un eût compassion de moi, mais il n'y en a point eu : et j'ai attendu des consolateurs, mais je n'en ai point trouvé.
21 Ils m'ont au contraire donné du fiel pour mon repas; et dans ma soif ils m'ont abreuvé de vinaigre.
22 Que leur table soit un filet tendu devant eux; et [que ce qui tend] à la prospérité [leur soit] en piège.
23 Que leurs yeux soient tellement obscurcis, qu'ils ne puissent point voir; et fais continuellement chanceler leurs reins.
24 Répands ton indignation sur eux, et que l'ardeur de ta colère les saisisse.
25 Que leur palais soit désolé, et qu'il n'y ait personne qui habite dans leurs tentes.
26 Car ils persécutent celui que tu avais frappé, et font leurs contes de la douleur de ceux que tu avais blessés.
27 Mets iniquité sur leur iniquité; et qu'ils n'entrent point en ta justice.
28 Qu'ils soient effacés du Livre de vie, et qu'ils ne soient point écrits avec les justes.
29 Mais pour moi, qui suis affligé, et dans la douleur, ta délivrance, ô Dieu! m'élèvera en une haute retraite.
30 Je louerai le Nom de Dieu par des Cantiques, et je le magnifierai par une louange solennelle.
31 Et cela plaira plus à l'Eternel qu'un taureau, plus qu'un veau qui a des cornes, et l'ongle divisé.
32 Les débonnaires le verront, [et] ils s'en réjouiront, et votre cœur vivra, [le cœur, dis-je, de vous tous] qui cherchez Dieu.
33 Car l'Eternel exauce les misérables, et ne méprise point ses prisonniers.
34 Que les cieux et la terre le louent; que la mer et tout ce qui se meut en elle le louent aussi.
35 Car Dieu délivrera Sion, et bâtira les villes de Juda; on y habitera, et on la possèdera.
36 Et la postérité de ses serviteurs l'héritera, et ceux qui aiment son Nom demeureront en elle.