1 En sang, en salme av David.

2 Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære*. / {* d.e. sjel.}

3 Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden.

4 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene.

5 For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet.

6 Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden!

7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss!

8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.

9 Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.

10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg.

11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?

12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?

13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!

14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal trede ned våre fiender.

1 Cantique de Psaume de David. Mon cœur est disposé, ô Dieu! ma gloire l'est aussi, je chanterai et je psalmodierai.

2 Réveille-toi, ma musette et ma harpe, je me réveillerai à l'aube du jour.

3 Eternel, je te célébrerai parmi les peuples, et je te psalmodierai parmi les nations.

4 Car ta bonté est grande par-dessus les cieux, et ta vérité atteint jusqu’aux nues.

5 Ô Dieu! élève-toi sur les cieux, et que ta gloire soit sur toute la terre.

6 Afin que ceux que tu aimes soient délivrés; sauve-moi par ta droite, et exauce-moi.

7 Dieu a parlé en son Sanctuaire; je me réjouirai; je partagerai Sichem, et mesurerai la vallée de Succoth.

8 Galaad sera à moi, Manassé [sera] à moi, et Ephraïm sera ma principale force, Juda mon Législateur.

9 Moab sera le bassin où je me laverai, je jetterai mon soulier sur Edom, je triompherai de la Palestine.

10 Qui sera-ce qui me conduira en la ville munie? qui sera-ce qui me conduira jusques en Edom?

11 Ne sera-ce pas toi, ô Dieu! qui nous avais rejetés, et qui ne sortais plus, ô Dieu! avec nos armées?

12 Donne-nous secours pour sortir de la détresse; car la délivrance [qu'on attend] de l'homme est vaine.

13 Nous ferons des actions de valeur en Dieu, et il foulera nos ennemis.