1 Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand, 2 så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap! 3 For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

4 men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd. 5 Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket. 6 På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det. 7 Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord! 8 La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus, 9 forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år, 10 forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus, 11 så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort, 12 Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning, 13 så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig! 14 Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

15 Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

16 Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene? 17 La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig! 18 Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru! 19 Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken! 20 Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm? 21 For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier. 22 Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

23 Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.

1 Filho meu,

atende à minha sabedoria;

à minha inteligência

inclina o teu ouvido;

2 Para que guardes

os meus conselhos

e os teus lábios

observem o conhecimento.

3 Porque os lábios da mulher

estranha destilam favos de mel,

e o seu paladar é mais

suave do que o azeite.

4 Mas o seu fim é

amargoso como o absinto,

agudo como a espada de dois gumes.

5 Os seus pés descem

para a morte;

os seus passos estão

impregnados do inferno.

6 Para que não ponderes

os caminhos da vida,

as suas andanças são errantes:

jamais os conhecerás.

7 Agora, pois, filhos,

dai-me ouvidos,

e não vos desvieis

das palavras da minha boca.

8 Longe dela seja o teu caminho,

e não te chegues

à porta da sua casa;

9 Para que não dês a outros a tua honra,

e não entregues a cruéis

os teus anos de vida;

10 Para que não farte

a estranhos o teu esforço,

e todo o fruto do teu trabalho

vá parar em casa alheia;

11 E no fim venhas a gemer,

no consumir-se da tua carne

e do teu corpo.

12 E então digas: Como

odiei a correção!

E o meu coração

desprezou a repreensão!

13 E não escutei a voz

dos que me ensinavam,

nem aos meus mestres

inclinei o meu ouvido!

14 No meio da congregação e da assembleia

foi que eu me achei em quase todo o mal.

15 Bebe água da tua fonte,

e das correntes

do teu poço.

16 Derramar-se-iam

as tuas fontes por fora,

e pelas ruas

os ribeiros de águas?

17 Sejam para ti só,

e não para os estranhos contigo.

18 Seja bendito o teu manancial,

e alegra-te com a mulher

da tua mocidade.

19 Como cerva amorosa,

e gazela graciosa,

os seus seios te saciem todo o tempo;

e pelo seu amor sejas

atraído perpetuamente.

20 E por que, filho meu,

te deixarias atrair por outra mulher,

e te abraçarias ao peito de uma estranha?

21 Eis que os caminhos

do homem estão

perante os olhos do Senhor,

e ele pesa todas as suas veredas.

22 Quanto ao ímpio,

as suas iniquidades

o prenderão,

e com as cordas

do seu pecado será detido.

23 Ele morrerá,

porque desavisadamente andou,

e pelo excesso da sua loucura se perderá.