1 Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre. 2 Oppe på hauger ved veien står hun, der hvor stiene møtes; 3 ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høit: 4 Til eder, I menn, roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn. 5 Lær klokskap, I enfoldige, og lær forstand, I uforstandige! 6 Hør! Om store ting taler jeg, og jeg oplater mine leber med rettvishet; 7 min tunge taler sannhet, og ugudelighet er en vederstyggelighet for mine leber. 8 Alle min munns ord er rette, det er intet falskt eller vrangt i dem. 9 De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem som har funnet kunnskap. 10 Ta imot min tilrettevisning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap fremfor utsøkt gull! 11 For visdom er bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den.

12 Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd.

13 frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg. 14 Mig tilhører råd og sann innsikt, jeg er forstand, mig hører styrke til. 15 Ved mig regjerer kongene, og ved mig fastsetter fyrstene hvad rett er. 16 Ved mig styrer herskerne og høvdingene, alle dommere på jorden. 17 Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig. 18 Hos mig er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet. 19 Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv. 20 På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier; 21 derfor gir jeg dem som elsker mig, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammere.

22 Herren skapte mig som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.

23 Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var. 24 Da avgrunnene ennu ikke var til, blev jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann. 25 Før fjellene blev senket ned, før haugene blev til, blev jeg født, 26 før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump. 27 Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. 28 Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder, 29 da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller(-) 30 da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag efter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn; 31 jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.

32 Og nu, barn, hør på mig! Salige er de som følger mine veier.

33 Hør på min tilrettevisning og bli vise og forakt den ikke! 34 Salig er det menneske som hører på mig, så han våker ved mine dører dag efter dag og vokter mine dørstolper. 35 For den som finner mig, finner livet og får nåde hos Herren. 36 Men den som ikke finner mig, skader sig selv; alle de som hater mig, elsker døden.

1 Não clama porventura

a sabedoria,

e a inteligência não

faz ouvir a sua voz?

2 No cume das alturas,

junto ao caminho,

nas encruzilhadas

das veredas se posta.

3 Do lado das portas da cidade,

à entrada da cidade,

e à entrada das portas

está gritando:

4 A vós, ó homens, clamo;

e a minha voz se

dirige aos filhos

dos homens.

5 Entendei, ó simples,

a prudência;

e vós, insensatos,

entendei de coração.

6 Ouvi, porque falarei

coisas excelentes;

os meus lábios se

abrirão para a equidade.

7 Porque a minha boca

proferirá a verdade,

e os meus lábios

abominam a impiedade.

8 São justas todas as palavras

da minha boca: não há nelas

nenhuma coisa tortuosa

nem pervertida.

9 Todas elas são retas

para aquele que as entende bem,

e justas para os que

acham o conhecimento.

10 Aceitai a minha correção,

e não a prata;

e o conhecimento,

mais do que o ouro fino escolhido.

11 Porque melhor é a sabedoria

do que os rubis;

e tudo o que mais se deseja

não se pode comparar com ela.

12 Eu, a sabedoria,

habito com a prudência,

e acho o conhecimento

dos conselhos.

13 O temor do Senhor

é odiar o mal;

a soberba e a arrogância,

o mau caminho

e a boca perversa, eu odeio.

14 Meu é o conselho

e a verdadeira sabedoria;

eu sou o entendimento;

minha é a fortaleza.

15 Por mim reinam os reis

e os príncipes

decretam justiça.

16 Por mim governam

príncipes e nobres;

sim, todos os juízes da terra.

17 Eu amo aos que me amam,

e os que cedo me buscarem,

me acharão.

18 Riquezas e honra estão comigo;

assim como os bens duráveis e a justiça.

19 Melhor é o meu fruto

do que o ouro,

do que o ouro refinado,

e os meus ganhos mais

do que a prata escolhida.

20 Faço andar pelo caminho da justiça,

no meio das veredas do juízo.

21 Para que faça herdar bens permanentes aos que me amam,

e eu encha os seus tesouros.

22 O Senhor me possuiu no princípio de seus caminhos,

desde então,

e antes de suas obras.

23 Desde a eternidade

fui ungida,

desde o princípio,

antes do começo da terra.

24 Quando ainda não havia abismos,

fui gerada,

quando ainda não havia fontes carregadas de águas.

25 Antes que os montes se houvessem assentado,

antes dos outeiros,

eu fui gerada.

26 Ainda ele não tinha

feito a terra,

nem os campos,

nem o princípio do pó do mundo.

27 Quando ele

preparava os céus,

aí estava eu,

quando traçava o horizonte

sobre a face do abismo;

28 Quando firmava

as nuvens acima,

quando fortificava

as fontes do abismo,

29 Quando fixava

ao mar o seu termo,

para que as águas não

traspassassem o seu mando,

quando compunha

os fundamentos da terra.

30 Então eu estava com ele,

e era seu arquiteto;

era cada dia as suas delícias,

alegrando-me perante ele

em todo o tempo;

31 Regozijando-me

no seu mundo habitável

e enchendo-me de prazer

com os filhos dos homens.

32 Agora, pois,

filhos, ouvi-me,

porque bem-aventurados serão

os que guardarem os meus caminhos.

33 Ouvi a instrução,

e sede sábios, não a rejeiteis.

34 Bem-aventurado o homem

que me dá ouvidos,

velando às minhas portas cada dia,

esperando às ombreiras

da minha entrada.

35 Porque o que me achar,

achará a vida,

e alcançará o favor do Senhor.

36 Mas o que pecar contra mim

violentará a sua própria alma;

todos os que me odeiam amam a morte.