1 Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig! 2 Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten! 3 Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle! 4 Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning, 5 forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.

6 For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,

7 og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt, 8 som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus, 9 i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke. 10 Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte. 11 Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus. 12 Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun. 13 Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham: 14 Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter; 15 derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig. 16 Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn. 17 Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloè og kanel. 18 Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov! 19 For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort; 20 pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem. 21 Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham. 22 Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes, 23 inntil pilen kløver hans lever(-)likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.

24 Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!

25 La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier! 26 For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel; 27 fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere.

1 Filho meu,

guarda as minhas palavras,

e esconde dentro de ti

os meus mandamentos.

2 Guarda os meus mandamentos e vive;

e a minha lei,

como a menina

dos teus olhos.

3 Ata-os aos teus dedos,

escreve-os na tábua

do teu coração.

4 Dize à sabedoria:

Tu és minha irmã;

e à prudência chama

de tua parenta,

5 Para que elas te guardem

da mulher alheia,

da estranha que lisonjeia

com as suas palavras.

6 Porque da janela da minha casa,

olhando eu por minhas frestas,

7 Vi entre os simples,

descobri entre os moços,

um moço falto de juízo,

8 Que passava pela rua

junto à sua esquina,

e seguia o caminho

da sua casa;

9 No crepúsculo, à tarde do dia,

na tenebrosa noite e na escuridão.

10 E eis que uma mulher

lhe saiu ao encontro

com enfeites de prostituta,

e astúcia de coração.

11 Estava alvoroçada e irrequieta;

não paravam em sua casa os seus pés.

12 Foi para fora,

depois pelas ruas,

e ia espreitando por todos os cantos;

13 E chegou-se para ele

e o beijou. Com face

impudente lhe disse:

14 Sacrifícios pacíficos

tenho comigo;

hoje paguei os meus votos.

15 Por isto saí ao teu encontro

a buscar diligentemente a tua face,

e te achei.

16 Já cobri a minha cama

com cobertas de tapeçaria,

com obras lavradas,

com linho fino do Egito.

17 Já perfumei o meu leito com mirra,

aloés e canela.

18 Vem, saciemo-nos

de amores até à manhã;

alegremo-nos com amores.

19 Porque o marido

não está em casa;

foi fazer uma longa viagem;

20 Levou na sua mão

um saquitel de dinheiro;

voltará para casa

só no dia marcado.

21 Assim, o seduziu

com palavras muito suaves

e o persuadiu com as lisonjas

dos seus lábios.

22 E ele logo a segue,

como o boi que vai

para o matadouro,

e como vai o insensato

para o castigo das prisões;

23 Até que a flecha lhe

atravesse o fígado;

ou como a ave que se

apressa para o laço,

e não sabe que está

armado contra a sua vida.

24 Agora pois, filhos,

dai-me ouvidos,

e estai atentos

às palavras da minha boca.

25 Não se desvie

para os caminhos

dela o teu coração,

e não te deixes perder

nas suas veredas.

26 Porque a muitos

feridos derrubou;

e são muitíssimos os que

por causa dela foram mortos.

27 A sua casa é caminho do inferno

que desce para as câmaras da morte.