1 Til sangmesteren, efter Sjeminit*; en salme av David. / {* SLM 6, 1.}
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.
1 Kurtar beni, ya RAB, sadık kulun kalmadı, 2 Güvenilir insanlar yok oldu.
2 Herkes birbirine yalan söylüyor, 2 Dalkavukluk, ikiyüzlülük ediyor.
3 Sustursun RAB dalkavukların ağzını, 2 Büyüklenen dilleri.
4 Onlar ki, ‹‹Dilimizle kazanırız, 2 Dudaklarımız emrimizde, 2 Kim bize efendilik edebilir?›› derler.
5 ‹‹Şimdi kalkacağım›› diyor RAB, 2 ‹‹Çünkü mazlumlar eziliyor, 2 Yoksullar inliyor, 2 Özledikleri kurtuluşu vereceğim onlara.››
6 RABbin sözleri pak sözlerdir; 2 Toprak ocakta eritilmiş, 2 Yedi kez arıtılmış gümüşe benzer.
7 Sen onları koru, ya RAB, 2 Bu kötü kuşaktan hep uzak tut!
8 İnsanlar arasında alçaklık rağbet görünce, 2 Kötüler her yanda dolaşır oldu.