1 Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.}

2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.

3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.

5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.

6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.

7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

1 Akılsız içinden, ‹‹Tanrı yok!›› der. 2 İnsanlar bozuldu, iğrençlik aldı yürüdü, 2 İyilik eden yok. sazlar››.

2 Tanrı göklerden bakar oldu insanlara, 2 Akıllı, Tanrıya yönelen biri var mı diye.

3 Hepsi saptı, 2 Tümü yozlaştı, 2 İyilik eden yok, 2 Bir kişi bile!

4 Suç işleyenler görmüyor mu? 2 Halkımı ekmek yer gibi yiyor, 2 Tanrıya yakarmıyorlar.

5 Ama korkulmayacak yerde korkacaklar, 2 Çünkü Tanrı seni kuşatanların kemiklerini dağıtacak, 2 Onları reddettiği için hepsini utandıracak.

6 Keşke İsrail'in kurtuluşu Siyon'dan gelse! 2 Tanrı halkını eski gönencine kavuşturunca, 2 Yakup soyu sevinecek, İsrail halkı coşacak.