1 My people, hear my teaching; listen to the words of my mouth.2 I will open my mouth with a parable; I will utter hidden things, things from of old —3 things we have heard and known, things our ancestors have told us.4 We will not hide them from their descendants; we will tell the next generation the praiseworthy deeds of the LORD, his power, and the wonders he has done.5 He decreed statutes for Jacob and established the law in Israel, which he commanded our ancestors to teach their children,6 so the next generation would know them, even the children yet to be born, and they in turn would tell their children.7 Then they would put their trust in God and would not forget his deeds but would keep his commands.8 They would not be like their ancestors — a stubborn and rebellious generation, whose hearts were not loyal to God, whose spirits were not faithful to him.9 The men of Ephraim, though armed with bows, turned back on the day of battle;10 they did not keep God's covenant and refused to live by his law.11 They forgot what he had done, the wonders he had shown them.12 He did miracles in the sight of their ancestors in the land of Egypt, in the region of Zoan.13 He divided the sea and led them through; he made the water stand up like a wall.14 He guided them with the cloud by day and with light from the fire all night.15 He split the rocks in the wilderness and gave them water as abundant as the seas;16 he brought streams out of a rocky crag and made water flow down like rivers.17 But they continued to sin against him, rebelling in the wilderness against the Most High.18 They willfully put God to the test by demanding the food they craved.19 They spoke against God; they said, "Can God really spread a table in the wilderness?20 True, he struck the rock, and water gushed out, streams flowed abundantly, but can he also give us bread? Can he supply meat for his people?"21 When the LORD heard them, he was furious; his fire broke out against Jacob, and his wrath rose against Israel,22 for they did not believe in God or trust in his deliverance.23 Yet he gave a command to the skies above and opened the doors of the heavens;24 he rained down manna for the people to eat, he gave them the grain of heaven.25 Human beings ate the bread of angels; he sent them all the food they could eat.26 He let loose the east wind from the heavens and by his power made the south wind blow.27 He rained meat down on them like dust, birds like sand on the seashore.28 He made them come down inside their camp, all around their tents.29 They ate till they were gorged — he had given them what they craved.30 But before they turned from what they craved, even while the food was still in their mouths,31 God's anger rose against them; he put to death the sturdiest among them, cutting down the young men of Israel.32 In spite of all this, they kept on sinning; in spite of his wonders, they did not believe.33 So he ended their days in futility and their years in terror.34 Whenever God slew them, they would seek him; they eagerly turned to him again.35 They remembered that God was their Rock, that God Most High was their Redeemer.36 But then they would flatter him with their mouths, lying to him with their tongues;37 their hearts were not loyal to him, they were not faithful to his covenant.38 Yet he was merciful; he forgave their iniquities and did not destroy them. Time after time he restrained his anger and did not stir up his full wrath.39 He remembered that they were but flesh, a passing breeze that does not return.40 How often they rebelled against him in the wilderness and grieved him in the wasteland!41 Again and again they put God to the test; they vexed the Holy One of Israel.42 They did not remember his power — the day he redeemed them from the oppressor,43 the day he displayed his signs in Egypt, his wonders in the region of Zoan.44 He turned their river into blood; they could not drink from their streams.45 He sent swarms of flies that devoured them, and frogs that devastated them.46 He gave their crops to the grasshopper, their produce to the locust.47 He destroyed their vines with hail and their sycamore-figs with sleet.48 He gave over their cattle to the hail, their livestock to bolts of lightning.49 He unleashed against them his hot anger, his wrath, indignation and hostility — a band of destroying angels.50 He prepared a path for his anger; he did not spare them from death but gave them over to the plague.51 He struck down all the firstborn of Egypt, the firstfruits of manhood in the tents of Ham.52 But he brought his people out like a flock; he led them like sheep through the wilderness.53 He guided them safely, so they were unafraid; but the sea engulfed their enemies.54 And so he brought them to the border of his holy land, to the hill country his right hand had taken.55 He drove out nations before them and allotted their lands to them as an inheritance; he settled the tribes of Israel in their homes.56 But they put God to the test and rebelled against the Most High; they did not keep his statutes.57 Like their ancestors they were disloyal and faithless, as unreliable as a faulty bow.58 They angered him with their high places; they aroused his jealousy with their idols.59 When God heard them, he was furious; he rejected Israel completely.60 He abandoned the tabernacle of Shiloh, the tent he had set up among humans.61 He sent the ark of his might into captivity, his splendor into the hands of the enemy.62 He gave his people over to the sword; he was furious with his inheritance.63 Fire consumed their young men, and their young women had no wedding songs;64 their priests were put to the sword, and their widows could not weep.65 Then the Lord awoke as from sleep, as a warrior wakes from the stupor of wine.66 He beat back his enemies; he put them to everlasting shame.67 Then he rejected the tents of Joseph, he did not choose the tribe of Ephraim;68 but he chose the tribe of Judah, Mount Zion, which he loved.69 He built his sanctuary like the heights, like the earth that he established forever.70 He chose David his servant and took him from the sheep pens;71 from tending the sheep he brought him to be the shepherd of his people Jacob, of Israel his inheritance.72 And David shepherded them with integrity of heart; with skillful hands he led them.

1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.25 Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.46 Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.