1 Al Capo de’ musici. Di Davide. Io mi confido nell’Eterno. Come dite voi all’anima mia: Fuggi al tuo monte come un uccello?

2 Poiché, ecco, gli empi tendono l’arco, accoccan le loro saette sulla corda per tirarle nell’oscurità contro i retti di cuore.

3 Quando i fondamenti son rovinati che può fare il giusto?

4 L’Eterno è nel tempio della sua santità; l’Eterno ha il suo trono nei cieli; i suoi occhi veggono, le sue palpebre scrutano i figliuoli degli uomini.

5 L’Eterno scruta il giusto, ma l’anima sua odia l’empio e colui che ama la violenza.

6 Egli farà piovere sull’empio carboni accesi; zolfo e vento infocato sarà la parte del loro calice.

7 Poiché l’Eterno è giusto; egli ama la giustizia; gli uomini retti contempleranno la sua faccia.

1 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?

2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.

3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.

6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.