1 Per il Capo de’ musici. Per strumenti a corda. Cantico di Davide. Porgi orecchio alla mia preghiera o Dio, e non rifiutar di udir la mia supplicazione.

2 Attendi a me, e rispondimi; io non ho requie nel mio lamento, e gemo,

3 per la voce del nemico, per l’oppressione dell’empio; poiché mi gettano addosso delle iniquità e mi perseguitano con furore.

4 Il mio cuore spasima dentro di me e spaventi mortali mi son caduti addosso.

5 Paura e tremito m’hanno assalito, e il terrore mi ha sopraffatto;

6 onde ho detto: Oh avess’io delle ali come la colomba! Me ne volerei via, e troverei riposo.

7 Ecco, me ne fuggirei lontano, andrei a dimorar nel deserto; Sela.

8 m’affretterei a ripararmi dal vento impetuoso e dalla tempesta.

9 Annienta, Signore, dividi le loro lingue, poiché io vedo violenza e rissa nella città.

10 Giorno e notte essi fanno la ronda sulle sue mura; dentro di essa sono iniquità e vessazioni.

11 Malvagità è in mezzo a lei, violenza e frode non si dipartono dalle sue piazze.

12 Poiché non è stato un nemico che mi ha fatto vituperio; altrimenti, l’avrei comportato; non è stato uno che m’odiasse a levarmisi contro; altrimenti, mi sarei nascosto da lui;

13 ma sei stato tu, l’uomo ch’io stimavo come mio pari, il mio compagno e il mio intimo amico.

14 Insieme avevamo dolci colloqui, insieme ce n’andavamo tra la folla alla casa di Dio.

15 Li sorprenda la morte! Scendano vivi nel soggiorno de’ morti! poiché nelle lor dimore e dentro di loro non v’è che malvagità.

16 Quanto a me: io griderò, a Dio e l’Eterno mi salverà.

17 La sera, la mattina e sul mezzodì mi lamenterò e gemerò, ed egli udrà la mia voce.

18 Egli darà pace all’anima mia, riscuotendola dall’assalto che m’è dato, perché sono in molti contro di me.

19 Iddio udirà e li umilierà, egli che siede sul trono ab antico; Sela. poiché in essi non v’è mutamento, e non temono Iddio.

20 Il nemico ha steso la mano contro quelli ch’erano in pace con lui, ha violato il patto concluso.

21 La sua bocca è più dolce del burro, ma nel cuore ha la guerra; le sue parole son più morbide dell’olio, ma sono spade sguainate.

22 Getta sull’Eterno il tuo peso, ed egli ti sosterrà; egli non permetterà mai che il giusto sia smosso.

23 Ma tu, o Dio, farai cader costoro nel profondo della fossa; gli uomini di sangue e di frode non arriveranno alla metà de’ lor giorni; ma io confiderò in te.

1 Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David.

2 Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring!

3 Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne,

4 for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig.

5 Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig.

6 Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig.

7 Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

8 Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela.

9 Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

10 Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

11 Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den.

12 Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv.

13 For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham;

14 men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning -

15 vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

16 Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

17 Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

18 Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst.

19 Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig.

20 Gud skal høre og svare* dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. / {* d.e. straffe.}

21 Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.}

22 Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.

23 Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

24 Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.