1 Preghiera di Mosè, uomo di Dio.} O Signore, tu sei stato per noi un rifugio d’età in età.

2 Avanti che i monti fossero nati e che tu avessi formato la terra e il mondo, anzi, ab eterno in eterno, tu sei Dio.

3 Tu fai tornare i mortali in polvere e dici: Ritornate, o figliuoli degli uomini.

4 Perché mille anni, agli occhi tuoi, sono come il giorno d’ieri quand’è passato, e come una veglia nella notte.

5 Tu li porti via come in una piena; son come un sogno. Son come l’erba che verdeggia la mattina;

6 la mattina essa fiorisce e verdeggia, la sera è segata e si secca.

7 Poiché noi siam consumati per la tua ira, e siamo atterriti per il tuo cruccio.

8 Tu metti le nostre iniquità davanti a te, e i nostri peccati occulti, alla luce della tua faccia.

9 Tutti i nostri giorni spariscono per il tuo cruccio; noi finiamo gli anni nostri come un soffio.

10 I giorni de’ nostri anni arrivano a settant’anni; o, per i più forti, a ottant’anni; e quel che ne fa l’orgoglio, non è che travaglio e vanità; perché passa presto, e noi ce ne voliam via.

11 Chi conosce la forza della tua ira e il tuo cruccio secondo il timore che t’è dovuto?

12 Insegnaci dunque a così contare nostri giorni, che acquistiamo un cuor savio.

13 Ritorna, o Eterno; fino a quando? e muoviti a pietà dei tuoi servitori.

14 Saziaci al mattino della tua benignità, e noi giubileremo, ci rallegreremo tutti i dì nostri.

15 Rallegraci in proporzione de’ giorni che ci hai afflitti, e degli anni che abbiam sentito il male.

16 Apparisca l’opera tua a pro de’ tuo servitori, e la tua gloria sui loro figliuoli.

17 La grazia del Signore Iddio nostro sia sopra noi, e rendi stabile l’opera delle nostre mani; sì, l’opera delle nostre mani rendila stabile.

1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!

4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;

6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.

7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.

8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.

9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!

16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!

17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!