1 Canto dei pellegrinaggi. Di Davide. Se non fosse stato l’Eterno che fu per noi, lo dica pure ora Israele,

2 se non fosse stato l’Eterno che fu per noi, quando gli uomini si levarono contro noi,

3 allora ci avrebbero inghiottiti tutti vivi, quando l’ira loro ardeva contro noi;

4 allora le acque ci avrebbero sommerso, il torrente sarebbe passato sull’anima nostra;

5 allora le acque orgogliose sarebbero passate sull’anima nostra.

6 Benedetto sia l’Eterno che non ci ha dato in preda ai loro denti!

7 L’anima nostra è scampata, come un uccello dal laccio degli uccellatori; il laccio è stato rotto, e noi siamo scampati.

8 Il nostro aiuto è nel nome dell’Eterno, che ha fatto il cielo e la terra.

1 En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -

2 hadde ikke Herren vært med oss da menneskene stod op imot oss,

3 da hadde de slukt oss levende, da deres vrede var optendt imot oss,

4 da hadde vannene overskyllet oss, en strøm var gått over vår sjel,

5 da var de gått over vår sjel de stolte vann.

6 Lovet være Herren, som ikke gav oss til rov for deres tenner!

7 Vår sjel er undsloppet som en fugl av fuglefangernes snare; snaren er sønderrevet, og vi er undsloppet.

8 Vår hjelp er i Herrens navn, han som gjorde himmel og jord.