1 Canto. Salmo dei figliuoli di Kore. Per il Capo de’ musici. Da cantarsi mestamente. Cantico di Heman, l’Ezrahita. O Eterno, Dio della mia salvezza, io grido giorno e notte nel tuo cospetto.

2 Venga la mia preghiera dinanzi a te, inclina il tuo orecchio al mio grido;

3 poiché l’anima mia è sazia di mali, e la mia vita è giunta presso al soggiorno dei morti.

4 Io son contato fra quelli che scendon nella fossa; son come un uomo che non ha più forza.

5 Prostrato sto fra i morti, come gli uccisi che giaccion nella tomba, de’ quali tu non ti ricordi più, e che son fuor della portata della tua mano.

6 Tu m’hai posto nella fossa più profonda, in luoghi tenebrosi, negli abissi.

7 L’ira tua pesa su me, e tu m’hai abbattuto con tutti i tuoi flutti. Sela.

8 Tu hai allontanato da me i miei conoscenti, m’hai reso un’abominazione per loro. Io son rinchiuso e non posso uscire.

9 L’occhio mio si consuma per l’afflizione; io t’invoco ogni giorno, o Eterno, stendo verso te le mie mani.

10 Opererai tu qualche miracolo per i morti? I trapassati risorgeranno essi a celebrarti? Sela.

11 La tua benignità sarà ella narrata nel sepolcro, o la tua fedeltà nel luogo della distruzione?

12 Le tue maraviglie saranno esse note nelle tenebre, e la tua giustizia nella terra dell’oblìo?

13 Ma, quant’è a me, o Eterno, io grido a te, e la mattina la mia preghiera ti viene incontro.

14 Perché, o Eterno, rigetti tu l’anima mia? Perché nascondi il tuo volto da me?

15 Io sono afflitto, e morente fin da giovane; io porto il peso dei tuoi terrori e sono smarrito.

16 I tuoi furori mi son passati addosso; i tuoi terrori m’annientano,

17 mi circondano come acque ogni giorno, mi attornian tutti assieme.

18 Hai allontanato da me amici e compagni; i miei conoscenti sono le tenebre.

1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.