1 Ti og hør på mig, I øer! Og folkene, la dem iføre sig ny kraft, la dem komme hit og så tale! La oss sammen trede frem for retten! 2 Hvem vakte fra ¥sten ham {Kyros} som seieren møter hvor han setter sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger, gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden. 3 Han {Kyros.} forfølger dem, drar frem i sikkerhet på en sti hvor han før ikke kom med sine føtter. 4 Hvem utrettet og gjorde dette? (-)Han som kalte slektene frem fra begynnelsen; jeg, Herren, er den første, og hos de siste er jeg også. 5 ¥ene ser det og frykter, jordens ender bever; de rykker frem og kommer. 6 Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig! 7 Treskjæreren setter mot i gullsmeden, den som glatter med hammeren, i den som hamrer på ambolten, og han sier om loddingen: Den er god, og han fester billedet med spiker, forat det skal stå støtt. 8 Og du Israel, min tjener, Jakob, som jeg utvalgte, ætling av min venn Abraham! 9 Du som jeg tok ved hånden og hentet fra jordens ender og kalte fra dens ytterste kanter, og til hvem jeg sa: Du er min tjener, jeg har utvalgt dig og ikke forkastet dig!

10 Frykt ikke, for jeg er med dig! Se dig ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker dig og hjelper dig og holder dig oppe med min rettferds høire hånd.

11 Se, de skal bli til spott og skam alle de som harmes på dig; de skal bli til intet og gå til grunne de menn som tretter med dig; 12 du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som kives med dig; de skal bli til intet og til ingenting de menn som fører krig mot dig. 13 For jeg er Herren din Gud, som holder dig fast ved din høire hånd, som sier til dig: Frykt ikke! Jeg hjelper dig. 14 Frykt ikke, Jakob, du usle makk, du Israels lille flokk! Jeg hjelper dig, sier Herren, og din gjenløser er Israels Hellige. 15 Se, jeg gjør dig til en skarp, ny treskevogn med mange tagger; du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner. 16 Du skal kaste dem med skovl, og vind skal føre dem bort, og storm skal sprede dem; men du skal fryde dig i Herren, rose dig av Israels Hellige. 17 De elendige og fattige søker efter vann, men det er ikke noget; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem; jeg, Israels Gud, jeg vil ikke forlate dem. 18 Jeg vil la elver velle frem på bare hauger og kilder midt i daler; jeg vil gjøre en ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder; 19 Jeg vil la sedrer, akasier, myrter og oljetrær vokse frem i ørkenen; jeg vil la cypress, lønn og buksbom sammen gro på den øde mark, 20 forat de alle sammen skal se og kjenne og legge sig på hjerte og forstå at Herrens hånd har gjort dette, og Israels Hellige skapt det.

21 Kom hit med eders sak, sier Herren; kom frem med eders bevisgrunner, sier Jakobs konge.

22 La dem {avgudene.} komme frem med dem og kunngjøre for oss hvad som skal hende! Kunngjør hvad det er I tidligere har spådd, så vi kan akte på det og lære dets utfall å kjenne! Eller la oss høre de tilkommende ting! 23 Kunngjør hvad som skal komme herefter, så vi kan vite at I er guder! Ja, gjør noget godt eller noget ondt, så vi med forundring kan se det alle sammen! 24 Se, I er intet, og eders gjerning ingenting; en vederstyggelighet er den som velger eder. 25 Jeg vakte ham fra Norden, og han kom, fra solens opgang han som skal påkalle mitt navn; han skal trampe på fyrster som de var ler, lik en pottemaker som elter dynd. 26 Hvem har kunngjort dette fra begynnelsen, så vi kunde vite det, og fra fordums tid, så vi kunde si: Han har rett? Ingen har kunngjort noget, ingen har forkynt noget, og ingen har hørt eder si noget. 27 Jeg er den første som sier til Sion: Se, se, der er de, og som sender Jerusalem et gledesbud. 28 Jeg ser mig om, men der er ingen, og ingen av dem kan gi råd, så jeg kunde spørre dem, og de gi mig svar. 29 Se dem alle! Deres gjerninger er intet, ingenting; deres billeder er vind og tomhet.

1 Calai-vos perante mim,

ó ilhas,

e os povos renovem as forças;

cheguem-se, e então falem;

cheguemo-nos

juntos a juízo.

2 Quem suscitou

do oriente o justo

e o chamou

para o seu pé? Quem deu as nações

à sua face e o fez dominar

sobre reis? Ele os entregou

à sua espada como o pó

e como pragana arrebatada

pelo vento

ao seu arco.

3 Ele os persegue e passa

em paz,

por uma vereda por onde os seus

pés nunca tinham caminhado.

4 Quem operou e fez isto,

chamando as gerações desde o princípio? Eu o Senhor,

o primeiro,

e com

os últimos eu mesmo.

5 As ilhas o viram,

e temeram; os fins

da terra tremeram;

aproximaram-se, e vieram.

6 Um ao outro ajudou,

e ao seu irmão disse: Esforça-te.

7 E o artífice animou ao ourives,

e o que alisa com o martelo

ao que bate na bigorna,

dizendo da coisa soldada:

Boa é. Então com pregos a firma,

para que

não venha a mover-se.

8 Porém tu, ó Israel,

servo meu, tu Jacó,

a quem elegi descendência

de Abraão, meu amigo;

9 Tu a quem tomei desde os fins

da terra,

e te chamei dentre os seus mais excelentes,

e te disse:

Tu és o meu servo,

a ti escolhi

e nunca te rejeitei.

10 Não temas, porque eu sou contigo;

não te assombres,

porque eu sou teu Deus;

eu te fortaleço,

e te ajudo,

e te sustento com a destra

da minha justiça.

11 Eis que, envergonhados

e confundidos serão todos os

que se indignaram contra ti;

tornar-se-ão em nada,

e os que contenderem contigo,

perecerão.

12 Buscá-los-ás, porém

não os acharás;

os que pelejarem contigo,

tornar-se-ão em nada,

e como coisa que não é nada,

os que guerrearem contigo.

13 Porque eu, o Senhor teu Deus,

te tomo pela tua mão direita;

e te digo: Não temas,

eu te ajudo.

14 Não temas, tu verme

de Jacó, povozinho

de Israel; eu te ajudo,

diz o Senhor,

e o teu redentor é o Santo

de Israel.

15 Eis que farei

de ti um trilho novo,

que tem dentes agudos;

os montes trilharás

e moerás;

e os outeiros tornarás

como a pragana.

16 Tu os padejarás

e o vento os levará,

e o redemoinho os espalhará;

mas tu te alegrarás

no Senhor e te gloriarás

no Santo de Israel.

17 Os aflitos

e necessitados buscam águas,

e não há,

e a sua língua se seca de sede;

eu o Senhor os ouvirei,

eu, o Deus de Israel

não os

desampararei.

18 Abrirei rios em lugares altos,

e fontes no meio dos vales;

tornarei o deserto em lagos

de águas, e a terra seca

em mananciais de água.

19 Plantarei no deserto o cedro,

a acácia, e a murta, e a oliveira;

porei no ermo juntamente a faia,

o pinheiro e o álamo.

20 Para que todos vejam,

e saibam, e considerem,

e juntamente entendam que a mão

do Senhor fez isto,

e o Santo de Israel o criou.

21 Apresentai a vossa demanda,

diz o Senhor;

trazei as vossas firmes razões,

diz o Rei de Jacó.

22 Tragam e anunciem-nos as coisas

que hão de acontecer;

anunciai-nos as coisas passadas,

para que atentemos

para elas,

e saibamos o fim delas;

ou fazei-nos ouvir

as coisas futuras.

23 Anunciai-nos as coisas

que ainda hão de vir,

para que saibamos

que sois deuses;

ou fazei bem,

ou fazei mal, para que

nos assombremos,

e juntamente o vejamos.

24 Eis que sois menos do

que nada

e a vossa obra é menos

do que nada;

abominação é quem vos escolhe.

25 Suscitei a um do norte,

e ele há de vir;

desde o nascimento do sol invocará o meu nome;

e virá sobre os príncipes,

como sobre o lodo e,

como o oleiro pisa o barro,

os pisará.

26 Quem anunciou isto desde o princípio,

para que o possamos saber,

ou desde antes,

para que digamos:

Justo é? Porém

não há quem anuncie,

nem tampouco quem manifeste,

nem tampouco

quem ouça

as vossas palavras.

27 Eu sou o que primeiro direi a Sião:

Eis que ali estão;

e a Jerusalém darei um anunciador

de boas novas.

28 E quando olhei,

não havia ninguém;

nem mesmo entre estes,

conselheiro algum havia a quem perguntasse

ou que me

respondesse palavra.

29 Eis que todos são vaidade;

as suas obras não são coisa alguma;

as suas imagens

de fundição são vento e confusão.