1 Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den. 2 Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner. 3 Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord. 4 Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort. 5 Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. 6 Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen. 7 Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu. 8 Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang. 9 De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den. 10 Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn. 11 På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig. 12 Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

13 For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

14 De, {de som er blitt igjen} de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet. 15 Ær derfor Herren, I som bor i ¥stens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer! {Vesten}

16 Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

17 Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden! 18 Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver. 19 Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes. 20 Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere. 21 På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden; 22 og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff. 23 Og månen skal blyges, og solen skamme sig; for Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem, og for hans eldstes øine er det herlighet.

1 Eis que o Senhor esvazia a terra,

e a desola,

e transtorna a sua superfície,

e dispersa os seus moradores.

2 E o que suceder ao povo,

assim sucederá ao sacerdote;

ao servo, como ao seu senhor;

à serva, como à sua senhora;

ao comprador, como ao vendedor;

ao que empresta,

como ao que toma emprestado;

ao que dá usura,

como ao que paga usura.

3 De todo se esvaziará

a terra,

e de todo será saqueada,

porque o Senhor

pronunciou esta palavra.

4 A terra pranteia e se murcha;

o mundo enfraquece e se murcha;

enfraquecem os mais

altos do povo da terra.

5 Na verdade a terra está

contaminada por causa dos seus moradores;

porquanto têm transgredido as leis,

mudado os estatutos, e

quebrado a aliança eterna.

6 Por isso a maldição

tem consumido a terra;

e os que habitam nela

são desolados;

por isso são queimados

os moradores da terra,

e poucos homens restam.

7 Pranteia o mosto,

enfraquece a vide; e

suspiram todos os

alegres de coração.

8 Cessa o folguedo dos tamboris,

acaba o ruído dos

que exultam, e

cessa a alegria da harpa.

9 Com canções não

beberão vinho;

a bebida forte será amarga

para os que a beberem.

10 Demolida está a cidade vazia,

todas as casas fecharam,

ninguém pode entrar.

11 Há lastimoso clamor nas ruas por falta do vinho;

toda a alegria se escureceu,

desterrou-se o gozo da terra.

12 Na cidade só ficou a desolação,

a porta ficou reduzida a ruínas.

13 Porque assim será no

interior da terra, e

no meio destes povos,

como a sacudidura da oliveira, e

como os rabiscos,

quando está acabada a vindima.

14 Estes alçarão a sua voz, e

cantarão com alegria;

e por causa da glória do Senhor

exultarão desde o mar.

15 Por isso glorificai

ao Senhor no oriente, e

nas ilhas do mar,

ao nome do Senhor

Deus de Israel.

16 Dos confins da terra

ouvimos cantar:

Glória ao justo. Mas eu disse:

Emagreço, emagreço,

ai de mim! Os pérfidos

têm tratado perfidamente;

sim, os pérfidos têm

tratado perfidamente.

17 O temor, e a cova,

e o laço vêm sobre ti,

ó morador da terra.

18 E será que aquele

que fugir da voz de temor

cairá na cova,

e o que subir da cova o laço o prenderá;

porque as janelas do alto

estão abertas,

e os fundamentos da terra tremem.

19 De todo está quebrantada

a terra, de todo está

rompida a terra, e

de todo é movida a terra.

20 De todo cambaleará a terra como o ébrio,

e será movida e removida

como a choça de noite;

e a sua transgressão se agravará sobre ela,

e cairá, e nunca mais se levantará.

21 E será que naquele dia o Senhor

castigará os exércitos do alto nas alturas,

e os reis da terra sobre a terra.

22 E serão ajuntados como

presos numa masmorra,

e serão encerrados num cárcere;

e outra vez serão castigados

depois de muitos dias.

23 E a lua se envergonhará,

e o sol se confundirá

quando o Senhor dos

Exércitos reinar no monte Sião

e em Jerusalém,

e perante os seus

anciãos gloriosamente.