1 For det skal ikke alltid være mørke for det land hvor det nu er trengsel; tidligere førte han {Herren.} vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det, over veien ved havet, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea. {¥vre Galilea, grenselandet mot hedningene} 2 Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys; de som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle. 3 Du lar det bli tallrikt det folk som du får ikke gav stor glede; de gleder gleder sig for ditt åsyn, som en gleder sig om høsten, som en jubler når hærfang skiftes. 4 For dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag; 5 for hver krigssko som er båret i slagtummelen, og hvert klæsplagg som er tilsølt med blod, skal brennes op og bli til føde for ilden. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. 7 Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.

8 Et ord har Herren sendt mot Jakob, og det skal slå ned i Israel.

9 Og hele folket skal fornemme det, Efra’m og Samarias innbyggere, som i stolthet og hjertets overmot sier: 10 Stener av ler er falt, men med hugne stener vil vi bygge op igjen; morbærtrær er hugget ned, men sedertrær vil vi sette i stedet. 11 Derfor gir Herren Resins motstandere makt over det, {Efra’m} og han væbner dets fiender, 12 syrerne forfra og filistrene bakfra, og de eter Israel med full munn. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. 13 Men folket vender ikke om til ham som slår det, og Herren, hærskarenes Gud, søker de ikke.

14 Derfor avhugger Herren av Israel både hode og hale, både palmegren og siv, alt på en dag. 15 Eldste og aktet mann er hodet, og en profet som lærer løgn, er halen. 16 Og dette folks førere er forførere, og de av folket som lar sig føre, er fortapt. 17 Derfor gleder Herren sig ikke over dets unge menn, og over dets farløse og enker forbarmer han sig ikke; for de er alle sammen gudløse og gjør det onde, og hver munn taler dårskap. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. 18 For ugudeligheten brenner som ild; den fortærer torn og tistel, og den tender den tetteste skog, så den hvirvler høit op i røk.

19 Ved Herrens, hærskarenes Guds vrede er landet satt i brand, og folket blir til føde for ilden; ingen sparer sin bror. 20 De biter til høire og hungrer allikevel, de eter til venstre og blir ikke mette; enhver eter kjøttet av sin egen arm. 21 Manasse eter Efra’m og Efra’m Manasse; begge tilsammen er de imot Juda. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

1 Mas a terra, que foi angustiada, não será entenebrecida; envileceu nos primeiros tempos, a terra de Zebulom, e a terra de Naftali; mas nos últimos tempos a enobreceu junto ao caminho do mar, além do Jordão, na Galileia das nações.

2 O povo que andava em trevas,

viu uma grande luz, e

sobre os que habitavam

na região da sombra da

morte resplandeceu a luz.

3 Tu multiplicaste a nação,

a alegria lhe aumentaste; todos

se alegrarão

perante ti,

como se alegram na ceifa, e

como exultam

quando se repartem

os despojos.

4 Porque tu quebraste

o jugo da sua carga,

e o cajado do seu ombro, e

a vara do seu opressor,

como no dia

dos midianitas.

5 Porque todo calçado

que levava o guerreiro no

tumulto da batalha,

e todo o manto revolvido em sangue,

serão queimados,

servindo de combustível ao fogo.

6 Porque um menino nos nasceu, um

filho se nos deu,

e o principado estará

sobre os seus ombros,

e se chamará o seu nome:

Maravilhoso, Conselheiro,

Deus Forte, Pai da Eternidade,

Príncipe da Paz.

7 Do aumento deste principado

e da paz não haverá fim,

sobre o trono de Davi

e no seu reino,

para o firmar

e o fortificar com juízo e com justiça,

desde agora e para sempre;

o zelo do Senhor dos

Exércitos fará isto.

8 O Senhor enviou uma

palavra a Jacó,

e ela caiu em Israel.

9 E todo este povo o saberá,

Efraim e os moradores de Samaria,

que em soberba

e altivez de coração, dizem:

10 Os tijolos caíram,

mas com cantaria tornaremos

a edificar;

cortaram-se os sicômoros,

mas em cedros os mudaremos.

11 Portanto o Senhor suscitará,

contra ele,

os adversários de Rezim,

e juntará os seus inimigos.

12 Pela frente virão os sírios,

e por detrás os filisteus,

e devorarão a Israel

à boca escancarada; e

nem com tudo isto cessou

a sua ira, mas

ainda está estendida a sua mão.

13 Todavia este povo não se voltou

para quem o feria,

nem buscou ao Senhor dos Exércitos.

14 Assim o Senhor cortará

de Israel a cabeça e a cauda,

o ramo e o junco,

num mesmo dia

15 (O ancião e o homem de

respeito é a cabeça;

e o profeta

que ensina a falsidade é a cauda).

16 Porque os guias deste

povo são enganadores,

e os que por eles são

guiados são destruídos.

17 Por isso o Senhor não se

regozija nos seus jovens,

e não se compadecerá dos seus órfãos

e das suas viúvas,

porque todos eles são hipócritas

e malfazejos,

e toda a boca profere doidices; e

nem com tudo isto cessou

a sua ira, mas

ainda está estendida a sua mão.

18 Porque a impiedade lavra

como um fogo,

ela devora as sarças

e os espinheiros;

e ela se ateará no emaranhado

da floresta;

e subirão em espessas nuvens de fumaça.

19 Por causa da ira do Senhor

dos Exércitos a terra se escurecerá,

e será o povo como combustível

para o fogo;

ninguém poupará ao seu irmão.

20 Se colher à direita,

ainda terá fome,

e se comer à esquerda,

ainda não se fartará;

cada um comerá a

carne de seu braço.

21 Manassés a Efraim,

e Efraim a Manassés,

e ambos serão contra

Judá. Com tudo isto não

cessou a sua ira,

mas ainda está estendida a sua mão.