1 Og nu, så sier Herren, som skapte dig, Jakob, og som dannet dig, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst dig, kalt dig ved navn, du er min. 2 Når du går gjennem vann, så er jeg med dig, og gjennem elver, så skal de ikke overskylle dig; når du går gjennem ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne dig; 3 for jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypten til løsepenger for dig, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted. 4 Fordi du er dyrebar i mine øine, fordi du er aktet høit og jeg elsker dig, så gir jeg mennesker i ditt sted og folkeslag i stedet for ditt liv. 5 Frykt ikke! Jeg er med dig. Fra ¥sten vil jeg la din ætt komme, og fra Vesten vil jeg samle dig. 6 Jeg vil si til Norden: Gi dem hit, og til Syden: Hold dem ikke tilbake, la mine sønner komme fra det fjerne og mine døtre fra jordens ende, 7 hver den som nevnes med mitt navn, og som jeg har skapt til min ære, som jeg har dannet og gjort.

8 For frem et blindt folk som dog har øine, og døve som dog har ører!

9 La alle hedningefolk samle sig, alle folkeferd komme sammen! Hvem blandt dem {avgudene.} er det som kunngjør slikt? La dem si oss hvad de tidligere har spådd! La dem stille sine vidner, så de kan få rett, la dem høre og si: Det er sannhet! 10 I er mine vidner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro mig og forstå at jeg er Gud; før mig er ingen gud blitt til, og efter mig skal det ingen komme. 11 Jeg, jeg er Herren, og foruten mig er det ingen frelser. 12 Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blandt eder. I er mine vidner, sier Herren, og jeg er Gud. 13 Endog fra dag blev til, er jeg det, og det er ingen som redder av min hånd; jeg gjør en gjerning, og hvem gjør den ugjort?

14 Så sier Herren, eders gjenløser, Israels Hellige: For eders skyld sender jeg bud til Babel og lar dem alle sammen flykte nedover elven, jeg lar kaldeerne flykte på de skib som var deres lyst.

15 Jeg er Herren, eders Hellige, Israels skaper, eders konge. 16 Så sier Herren, som gjorde vei i havet og sti i mektige vann, 17 som lot vogner og hester, hær og krigsmakt dra ut (alle sammen ligger de der, de står ikke op, de er slukket, som en tande sluknet de:) 18 Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden!

19 Se, jeg gjør noget nytt, nu skal det spire frem; skal I ikke opleve det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. 20 Markens ville dyr, sjakaler og strutser, skal ære mig fordi jeg gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så mitt folk, mine utvalgte, kan drikke. 21 Det folk jeg har dannet mig, skal forkynne min pris.

22 Men mig har du ikke påkalt; Jakob, så du gjorde dig møie for mig, Israel!

23 Du har ikke gitt mig dine brennoffers får og ikke æret mig med dine slaktoffer; jeg har ikke trettet dig med matoffer og ikke voldt dig møie med virak. 24 Du har ikke kjøpt mig Kalmus for sølv og ikke mettet mig med dine slaktoffers fedme; du har bare trettet mig med dine synder, voldt mig møie med dine misgjerninger. 25 Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. 26 Minn mig, {om det du har gjort for mig} la oss gå i rette med hverandre! Fortell du, så du kan få rett! 27 Din første far syndet, og dine talsmenn falt fra mig; 28 så vanhelliget jeg de hellige høvdinger og overgav Jakob til bann og Israel til spott.

1 Mas agora,

assim diz o Senhor

que te criou, ó Jacó,

e que te formou, ó Israel:

Não temas, porque eu te remi;

chamei-te pelo teu nome,

tu és meu.

2 Quando passares

pelas águas estarei contigo,

e quando pelos rios,

eles não te submergirão;

quando passares pelo fogo,

não te queimarás,

nem a chama arderá em ti.

3 Porque eu sou o Senhor teu Deus,

o Santo de Israel,

o teu Salvador;

dei o Egito por teu resgate,

a Etiópia e a Seba

em teu lugar.

4 Visto que foste precioso aos meus olhos,

também foste honrado,

e eu te amei,

assim dei os homens por ti,

e os povos

pela tua vida.

5 Não temas, pois, porque estou contigo;

trarei a tua descendência desde o oriente, e te ajuntarei desde o ocidente.

6 Direi ao norte: Dá;

e ao sul: Não retenhas;

trazei meus filhos de longe

e minhas filhas

das extremidades da terra,

7 A todos os que são chamados

pelo meu nome, e os que criei

para a minha glória:

eu os formei, e também eu os fiz.

8 Trazei o povo cego,

que tem olhos;

e os surdos,

que têm ouvidos.

9 Todas as nações se congreguem,

e os povos se reúnam;

quem dentre eles pode anunciar isto,

e fazer-nos ouvir as coisas antigas? Apresentem as suas testemunhas,

para que se justifiquem,

e se ouça, e se diga: Verdade é.

10 Vós sois as minhas testemunhas,

diz o Senhor,

e meu servo, a quem escolhi;

para que o saibais,

e me creiais,

e entendais que eu sou o mesmo,

e que antes

de mim deus nenhum se formou,

e depois

de mim nenhum

haverá.

11 Eu, eu sou o Senhor, e fora

de mim não há Salvador.

12 Eu anunciei,

e eu salvei,

e eu o fiz ouvir,

e deus estranho

não houve entre vós,

pois vós sois as minhas testemunhas,

diz o Senhor;

eu sou Deus.

13 Ainda antes que houvesse dia,

eu sou; e ninguém há

que possa fazer escapar

das minhas mãos;

agindo eu, quem o impedirá?

14 Assim diz o Senhor,

vosso Redentor,

o Santo de Israel:

Por amor de vós enviei a Babilônia,

e a todos fiz descer

como fugitivos,

os caldeus,

nos navios com

que se vangloriavam.

15 Eu sou o Senhor,

vosso Santo, o Criador

de Israel, vosso Rei.

16 Assim diz o Senhor,

o que preparou no mar um caminho,

e nas águas impetuosas

uma vereda;

17 O que fez sair o carro

e o cavalo, o exército

e a força;

eles juntamente se deitaram,

e nunca se levantarão;

estão extintos;

como um pavio se apagaram.

18 Não vos lembreis

das coisas passadas,

nem considereis as antigas.

19 Eis que faço uma coisa nova,

agora sairá à luz;

porventura não a percebeis?

Eis que porei um caminho

no deserto,

e rios no ermo.

20 Os animais do campo me honrarão,

os chacais,

e os avestruzes;

porque porei águas

no deserto, e rios

no ermo, para dar

de beber ao meu povo,

ao meu eleito.

21 A esse povo que formei

para mim;

o meu louvor relatarão.

22 Contudo tu não me invocaste a mim,

ó Jacó, mas te cansaste

de mim, ó Israel.

23 Não me trouxeste o gado miúdo

dos teus holocaustos,

nem me honraste

com os teus sacrifícios;

não te fiz servir

com ofertas,

nem te fatiguei com incenso.

24 Não me compraste por dinheiro cana aromática,

nem com a gordura

dos teus sacrifícios me satisfizeste,

mas me deste trabalho

com os teus pecados,

e me cansaste

com as tuas

iniquidades.

25 Eu, eu mesmo, sou o

que apago as tuas transgressões por amor

de mim,

e dos teus pecados

não me lembro.

26 Faze-me lembrar;

entremos juntos em juízo;

conta tu as tuas razões,

para que te possas justificar.

27 Teu primeiro pai pecou,

e os teus intérpretes prevaricaram

contra mim.

28 Por isso profanei os príncipes

do santuário;

e entreguei Jacó ao anátema,

e Israel ao opróbrio.