1 For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss. 2 Og folkene skal se din rettferdighet, og alle konger din herlighet, og du skal kalles med et nytt navn, som Herrens munn skal nevne. 3 Og du skal være en prektig krone i Herrens hånd og et kongelig hodesmykke i din Guds hånd. 4 Du skal ikke mere kalles den forlatte, og ditt land ikke mere kalles en ødemark, men du skal kalles min lyst, og ditt land skal kalles ektehustru; for Herren har sin lyst i dig, og ditt land skal tas til ekte. 5 For som en ung mann tar en jomfru til ekte, således skal dine barn ta dig til ekte, og som en brudgom gleder sig over sin brud, skal din Gud glede sig over dig.

6 På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere; aldri skal de tie, ikke den hele dag og ikke den hele natt; I som minner Herren, {om hans løfter} unn eder ingen ro!

7 Og gi ikke ham ro for han bygger Jerusalem op igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden! 8 Herren har svoret ved sin høire hånd og ved sin veldige arm: Jeg vil ikke mere gi dine fiender ditt korn å ete, heller ikke skal fremmede drikke din most, som du har hatt møie med; 9 men de som høster kornet, skal ete det og prise Herren, og de som innsamler mosten, skal drikke den i min helligdoms forgårder.

10 Dra inn, dra inn gjennem portene, rydd veien for folket, bygg, bygg veien, rens den for sten, løft et banner for folkene!

11 Se, Herren lar det lyde til jordens ende: Si til Sions datter: Se, din frelse kommer; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. 12 Og de skal kalles det hellige folk, Herrers gjenløste; og du selv skal kalles den søkte, den stad som ikke er forlatt.

1 Por amor de Sião não me calarei,

e por amor de Jerusalém

não me aquietarei,

até que saia a sua justiça

como um resplendor,

e a sua salvação

como uma tocha acesa.

2 E os gentios verão a tua justiça,

e todos os reis a tua glória;

e chamar-te-ão por um nome novo,

que a boca

do Senhor

designará.

3 E serás uma coroa

de glória na mão do Senhor,

e um diadema real

na mão do teu Deus.

4 Nunca mais te chamarão:

Desamparada,

nem a tua terra se denominará jamais:

Assolada; mas chamar-te-ão:

O meu prazer está nela,

e à tua terra:

A casada;

porque o Senhor se agrada de ti,

e a tua terra

se casará.

5 Porque,

como o jovem se casa

com a virgem,

assim teus filhos se casarão contigo;

e como o noivo se alegra

da noiva,

assim se alegrará

de ti o teu Deus.

6 Ó Jerusalém,

sobre os teus muros pus guardas,

que todo o dia

e toda a noite jamais se calarão;

ó vós, os que fazeis lembrar

ao Senhor,

não haja descanso em vós,

7 Nem deis a ele descanso,

até que confirme, e até

que ponha a Jerusalém por louvor

na terra.

8 Jurou o Senhor

pela sua mão direita,

e pelo braço da sua força:

Nunca mais darei o teu trigo por comida aos teus inimigos,

nem os

estrangeiros

beberão o teu mosto,

em que

trabalhaste.

9 Mas os

que o ajuntarem o comerão,

e louvarão ao Senhor;

e os que o colherem beberão

nos átrios

do meu

santuário.

10 Passai, passai pelas portas;

preparai o caminho ao povo;

aplainai, aplainai a estrada,

limpai-a das pedras;

arvorai a bandeira

aos povos.

11 Eis que o Senhor fez ouvir até às extremidades

da terra:

Dizei à filha de Sião:

Eis que vem a tua salvação;

eis que com ele vem o seu galardão,

e a sua obra

diante dele.

12 E chamar-lhes-ão:

Povo santo, remidos

do Senhor;

e tu serás chamada:

Procurada, a cidade

não desamparada.