1 På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern. 2 Lat op portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap. 3 Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til dig setter han sin lit. 4 Sett eders lit til Herren til alle tider! For i Herren, Israels Gud, har vi en evig klippe.

5 For han har nedbøiet dem som bodde i det høie, den kneisende stad; han støtte den ned, ja støtte den ned til jorden, slo den ned i støvet.

6 Den blev trådt under føtter, under de elendiges føtter, de ringes steg. 7 Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei. 8 På dine dommers vei, Herre, ventet vi dig også; til ditt navn og ditt minne stod vår sjels attrå. 9 Med min sjel lengtes jeg efter dig om natten, og med min ånd søkte jeg dig. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. 10 Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke Herrens høihet. 11 Herre! Høit opløftet var din hånd, men de så det ikke; de fikk se din nidkjærhet for folket og blev til skamme; ja, ild fortærte dine fiender.

12 Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

13 Herre vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss; ved dig alene priser vi ditt navn. 14 Døde blir ikke levende, dødninger står ikke op; {nemlig til dette liv} derfor hjemsøker og ødelegger du dem og gjør hvert minne om dem til intet. 15 Du øker folket, Herre! Du øker folket og viser din herlighet; du flytter alle landets grenser langt ut. 16 Herre! I nøden søkte de dig; de opsendte stille bønner da din tukt kom over dem. 17 Likesom en fruktsommelig kvinne vrir sig og skriker i sine veer når hun skal føde, således gikk det oss for din vredes skyld, Herre! 18 Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden. 19 Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.

20 Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene efter dig! Skjul dig et lite øieblikk, inntil vreden går over!

21 For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mere dekke sine drepte.

1 Naquele dia se entoará este cântico na terra de Judá: Temos uma cidade forte, a que Deus pôs a salvação por muros e antemuros.

2 Abri as portas,

para que entre nelas a nação justa,

que observa a verdade.

3 Tu conservarás em

paz aquele cuja mente está

firme em ti;

porque ele confia em ti.

4 Confiai no Senhor perpetuamente;

porque o Senhor Deus

é uma rocha eterna.

5 Porque ele abate os que habitam no alto,

na cidade elevada;

humilha-a, humilha-a até ao chão,

e derruba-a até ao pó.

6 O pé pisá-la-á;

os pés dos aflitos, e os passos dos pobres.

7 O caminho do justo é todo plano;

tu retamente pesas

o andar do justo.

8 Também no caminho dos teus juízos,

Senhor, te esperamos;

no teu nome e na tua memória está o desejo

da nossa alma.

9 Com minha alma te

desejei de noite,

e com o meu espírito, que está

dentro de mim,

madrugarei a buscar-te;

porque, havendo os

teus juízos na terra,

os moradores do

mundo aprendem justiça.

10 Ainda que se mostre favor ao ímpio,

nem por isso aprende a justiça;

até na terra da retidão

ele pratica a iniquidade,

e não atenta

para a majestade do Senhor.

11 Senhor, a tua mão está

exaltada, mas

nem por isso a veem;

vê-la-ão, porém,

e confundir-se-ão por causa do zelo que tens

do teu povo;

e o fogo consumirá

os teus adversários.

12 Senhor, tu nos darás a paz,

porque tu és o

que fizeste em nós todas as nossas obras.

13 Ó Senhor Deus nosso,

já outros senhores têm

tido domínio sobre nós; porém,

por ti só,

nos lembramos de teu nome.

14 Morrendo eles,

não tornarão a viver;

falecendo,

não ressuscitarão;

por isso os visitaste

e destruíste,

e apagaste toda a sua memória.

15 Tu, Senhor, aumentaste a esta nação,

tu aumentaste a esta nação,

fizeste-te glorioso;

alargaste todos os confins da terra.

16 Ó Senhor, na angústia te buscaram; vindo

sobre eles a tua correção,

derramaram a sua oração secreta.

17 Como a mulher grávida,

quando está próxima a sua hora,

tem dores de parto,

e dá gritos nas suas dores,

assim fomos nós

diante de ti, ó Senhor!

18 Bem concebemos nós e

tivemos dores de parto,

porém demos à luz o vento;

livramento não

trouxemos à terra,

nem caíram os

moradores do mundo.

19 Os teus mortos e também

o meu cadáver viverão e

ressuscitarão;

despertai e exultai,

os que habitais no pó,

porque o teu orvalho será

como o orvalho das ervas,

e a terra lançará de si os mortos.

20 Vai, pois, povo meu,

entra nos teus quartos,

e fecha as tuas portas sobre ti;

esconde-te só por um momento,

até que passe a ira.

21 Porque eis

que o Senhor sairá do seu lugar,

para castigar os

moradores da terra,

por causa da sua iniquidade,

e a terra descobrirá o

seu sangue,

e não encobrirá mais os seus mortos.