1 Ved den tid blev Esekias dødssyk; da kom profeten Esaias, Amos’sønn, inn til ham og sa til ham: Så sier Herren: Beskikk ditt hus! For du skal dø og ikke leve lenger. 2 Da vendte Esekias sitt ansikt mot veggen og bad til Herren 3 og sa: Akk, Herre! kom dog i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i trofasthet og med helt hjerte og gjort hvad godt er i dine øine! Og Esekias gråt høit. 4 Da kom Herrens ord til Esaias, og det lød så:

5 Gå og si til Esekias: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer; se, jeg legger femten år til din alder. 6 Og jeg vil redde dig og denne by av assyrerkongens hånd, og jeg vil verne denne by. 7 Og dette skal du ha til tegn fra Herren på at Herren vil holde det han nu har lovt: 8 Se, jeg lar solskivens skygge, som er gått ned med solen på Akas’solskive, gå ti streker tilbake. Og solen gikk tilbake ti av de streker den var gått ned.

9 En sang, skrevet av Judas konge Esekias da han hadde vært syk, men hadde kommet sig av sin sykdom:

10 Jeg sa: I mine rolige dager må jeg gå bort gjennem dødsrikets porter; jeg må bøte med resten av mine år. 11 Jeg sa: Jeg skal ikke se Herren, Herren i de levendes land jeg skal ikke skue mennesker mere blandt dem som bor i det stille. 12 Min bolig blir rykket op og ført bort fra mig som en hyrdes telt; jeg har rullet mitt liv sammen lik en vever, fra trådendene skjærer han {Gud.} mig av; fra dag til natt gjør du det av med mig. 13 Jeg fikk min sjel til å være stille inntil morgenen; som en løve knuser han alle mine ben; fra dag til natt gjør du det av med mig. 14 Som en svale, som en trane, således klynket jeg, jeg kurret som en due; matte så mine øine mot det høie: Herre! Jeg er redd, gå i borgen for mig! 15 Hvad skal jeg si? Han har både sagt mig det, og han har gjort det; stille vil jeg vandre alle mine år efter min sjels bitre smerte. 16 Herre! Ved dem {ved dine ord} lever mennesket, og ved dem blir alt min ånds liv opholdt; så gjør mig frisk og la mig leve! 17 Se, til fred blev mig det bitre, ja det bitre, og kjærlig drog du min sjel op av tilintetgjørelsens grav; for du kastet alle mine synder bak din rygg. 18 For ikke priser dødsriket dig, ikke lover døden dig; ikke venter de som farer ned i graven, på din trofasthet. 19 De levende, de levende, de priser dig, som jeg idag; en far lærer sine barn om din trofasthet. 20 Herren er rede til å frelse mig, og på mine strengeleker vil vi spille alle vårt livs dager i Herrens hus. 21 Esaias sa at de skulde hente en fikenkake og legge den som plaster på bylden, så han kunde bli frisk igjen. 22 Esekias sa: Hvad skal jeg ha til tegn på at jeg skal gå op til Herrens hus?

1 Naqueles dias Ezequias adoeceu de uma enfermidade mortal; e veio a ele o profeta Isaías, filho de Amós, e lhe disse: Assim diz o Senhor: Põe em ordem a tua casa, porque morrerás, e não viverás.

2 Então virou Ezequias o seu rosto para a parede, e orou ao Senhor.

3 E disse: Ah! Senhor, peço-te, lembra-te agora, de que andei diante de ti em verdade, e com coração perfeito, e fiz o que era reto aos teus olhos. E chorou Ezequias muitíssimo.

4 Então veio a palavra do Senhor a Isaías, dizendo: 5 Vai, e dize a Ezequias: Assim diz o Senhor, o Deus de Davi teu pai: Ouvi a tua oração, e vi as tuas lágrimas; eis que acrescentarei aos teus dias quinze anos. 6 E livrar-te-ei das mãos do rei da Assíria, a ti, e a esta cidade, e defenderei esta cidade. 7 E isto te será da parte do Senhor como sinal de que o Senhor cumprirá esta palavra que falou. 8 Eis que farei retroceder dez graus a sombra lançada pelo sol declinante no relógio de Acaz. Assim retrocedeu o sol os dez graus que já tinha declinado.

9 O escrito de Ezequias, rei de Judá, de quando adoeceu e sarou de sua enfermidade:

10 Eu disse: No cessar

de meus dias ir-me-ei às portas

da sepultura;

já estou privado

do restante de meus anos.

11 Disse: Não verei ao Senhor,

o Senhor na terra dos viventes;

jamais verei o homem

com os moradores do mundo.

12 Já o tempo da minha vida se foi,

e foi arrebatada de mim,

como tenda de pastor;

cortei a minha vida

como tecelão;

ele me cortará do tear;

desde a manhã até

à noite me acabarás.

13 Esperei com paciência até

à madrugada;

como um leão quebrou todos os meus ossos;

desde a manhã até

à noite me

acabarás.

14 Como o grou, ou a andorinha,

assim eu chilreava,

e gemia como a pomba;

alçava os meus olhos ao alto;

ó Senhor,

ando oprimido,

fica por meu fiador.

15 Que direi? Como me prometeu,

assim o fez;

assim passarei mansamente por todos os meus anos,

por causa

da amargura

da minha alma.

16 Senhor,

por estas coisas se vive,

e em todas elas está a vida

do meu espírito,

portanto cura-me

e faze-me viver.

17 Eis que foi para a minha paz

que tive grande amargura,

mas a ti agradou livrar a minha alma

da cova da corrupção;

porque lançaste para trás

das tuas costas todos os meus pecados.

18 Porque não te louvará a sepultura,

nem a morte te glorificará;

nem esperarão em tua verdade os

que descem à cova.

19 O vivente, o vivente,

esse te louvará,

como eu hoje o faço;

o pai aos filhos fará

notória a tua verdade.

20 O Senhor veio salvar-me;

por isso, tangendo

em meus instrumentos,

nós o louvaremos todos os dias

de nossa vida

na casa do Senhor.

21 E dissera Isaías: Tomem uma pasta de figos, e a ponham como emplastro sobre a chaga; e sarará.

22 Também dissera Ezequias: Qual será o sinal de que hei de subir à casa do Senhor?