1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, 2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke(-)for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn, 3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn! 4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham. 5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold. 8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen. 9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark. 11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner. 12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

1 Oh! Se fendesses os céus,

e descesses,

e os montes se escoassem

de diante da tua face,

2 Como o fogo abrasador

de fundição,

fogo que faz ferver as águas,

para fazeres notório o teu nome aos teus adversários,

e assim as nações tremessem

da tua

presença!

3 Quando fazias coisas terríveis,

que nunca esperávamos,

descias, e os montes se escoavam diante

da tua face.

4 Porque desde a antiguidade

não se ouviu,

nem com ouvidos se percebeu,

nem com os olhos se viu um Deus além

de ti que trabalha

para aquele

que nele espera.

5 Saíste ao encontro daquele que se alegrava

e praticava justiça e dos que se lembram de ti

nos teus caminhos; eis que te iraste, porque pecamos;

neles há eternidade, para que sejamos salvos.

6 Mas todos nós somos

como o imundo,

e todas as nossas justiças

como trapo da imundícia;

e todos nós murchamos

como a folha,

e as nossas iniquidades

como um vento nos arrebatam.

7 E já ninguém há

que invoque o teu nome,

que se desperte, e te detenhas;

porque escondes de nós o teu rosto,

e nos fazes derreter,

por causa

das nossas iniquidades.

8 Mas agora, ó Senhor,

tu és nosso Pai;

nós o barro

e tu o nosso oleiro;

e todos nós a obra

das tuas mãos.

9 Não te enfureças tanto,

ó Senhor, nem perpetuamente te lembres

da iniquidade; olha, pois,

nós te pedimos,

todos nós somos o teu povo.

10 As tuas santas cidades tornaram-se um deserto;

Sião está feita um deserto,

Jerusalém está

assolada.

11 A nossa santa e gloriosa casa,

em que te louvavam nossos pais,

foi queimada a fogo;

e todas as nossas coisas preciosas se tornaram

em assolação.

12 Conter-te-ias tu ainda

sobre estas coisas,

ó Senhor? Ficarias calado,

e nos afligirias tanto?