1 Send landsherren de lam han skal ha, fra Sela gjennem ørkenen til Sions datters berg! 2 Som flagrende fugler, lik unger som er jaget bort fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons ferjesteder. 3 Gi råd, finn utvei for oss! La din skygge midt på dagen være som natten! Skjul de fordrevne, forråd ikke dem som flykter! 4 La mine fordrevne barn få herberge hos dig! Vær et skjul for Moab mot ødeleggeren! For det er forbi med voldsmannen, ødeleggelsen får ende, undertrykkerne blir borte av landet. 5 Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunnhet, og en konge skal sitte trygt på den i Davids telt, en fyrste som søker rett og fremmer rettferdighet.

6 Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets stolthet, dets overmot og dets storaktighet, dets tomme skryt.

7 Derfor skal Moab klage over Moab, alle skal klage; over Kir-Haresets druekaker skal I sukke i dyp sorg. 8 For Hesbons marker er visnet, og Sibmas {Sibma lå nær ved Hesbon.} vintre, hvis edle ranker slo folkenes herskere {beruset dem så de falt drukne om.} til jorden; de nådde like til Jaser og forvillet sig ut i ørkenen; dets kvister bredte sig ut og gikk over havet. 9 Derfor gråter jeg med Jaser over Sibmas vintre; jeg vanner dig med mine tårer, Hesbon, og dig El’le! For over din frukthøst og over din kornhøst faller frydeskrik {fiendenes.}

10 Og glede og fryd tas bort fra frukthavene, og i vingårdene lyder ingen frydesang, intet jubelrop; ingen treder vin i persekarene; frydeskriket {over en fruktbar høst.} gjør jeg ende på. 11 Derfor bruser mitt indre for Moab som en citar, og mitt hjerte for Kir-Heres. 12 Og når Moab har møtt frem på offerhaugen og trettet sig ut der, og det går til sin helligdom for å bede, {til sin gud Kamos} da utretter det intet.

13 Dette er det ord som Herren fordum talte mot Moab. 14 Men nu taler Herren og sier: Innen tre år, således som en dagarbeider regner årene, skal Moabs herlighet være aktet ringe tross hele dets store folkemengde, og det som blir levnet, skal være lite og ringe og ikke meget verdt.

1 Enviai o cordeiro ao

governador da terra,

desde Sela, no deserto,

até ao monte da filha de Sião.

2 De outro modo sucederá

que serão as filhas de

Moabe junto aos vaus de Arnom

como o pássaro vagueante,

lançado fora do ninho.

3 Toma conselho,

executa juízo,

põe a tua sombra no

pino do meio-dia como a noite;

esconde os desterrados, e

não descubras

os fugitivos.

4 Habitem contigo os meus desterrados, ó Moabe;

serve-lhes de refúgio perante a face do destruidor;

porque o homem violento terá fim;

a destruição é desfeita, e os opressores são consumidos sobre a terra.

5 Porque o trono se

firmará em benignidade,

e sobre ele no

tabernáculo de Davi

se assentará em verdade um

que julgue,

e busque o juízo,

e se apresse a fazer justiça.

6 Ouvimos da soberba de Moabe,

que é soberbíssimo;

da sua altivez,

da sua soberba, e do seu furor;

porém, as suas mentiras

não serão firmes.

7 Portanto Moabe

clamará por Moabe;

todos clamarão;

gemereis pelos

fundamentos de Quir-Haresete, pois

certamente já estão

abatidos.

8 Porque os campos de Hesbom

enfraqueceram, e a vinha de Sibma;

os senhores dos gentios

quebraram as suas melhores

plantas que haviam

chegado a Jazer

e vagueiam no deserto;

os seus rebentos se estenderam

e passaram além do mar.

9 Por isso prantearei,

com o pranto de Jazer,

a vinha de Sibma;

regar-te-ei com as

minhas lágrimas,

ó Hesbom e Eleale;

porque o júbilo dos

teus frutos de verão

e da tua sega desapareceu.

10 E fugiu a alegria

e o regozijo do campo fértil,

e nas vinhas não se canta,

nem há júbilo algum;

já não se pisarão as uvas nos

lagares. Eu fiz cessar o júbilo.

11 Por isso o meu

íntimo vibra por Moabe

como harpa,

e o meu interior

por Quir-Heres.

12 E será que, quando virem Moabe cansado nos altos, então entrará no seu santuário a orar, porém não prevalecerá.

13 Esta é a palavra que o Senhor falou contra Moabe desde aquele tempo.

14 Porém agora falou o Senhor, dizendo: Dentro de três anos (tais como os anos dos assalariados), será envilecida a glória de Moabe, com toda a sua grande multidão; e o restante será pouco, pequeno e impotente.