1 Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. 2 Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

3 Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!

4 Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. 5 Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt. 6 Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? (-)Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. 7 Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress. 8 Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

9 Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

10 Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. 11 Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

12 Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler?

13 Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver? 14 Hvem har han rådført sig med, så han gav ham forstand og oplyste ham om den rette vei og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei? 15 Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrand i en vektskål er de aktet; se, øene er som det fine støv han lar fare til værs. 16 Libanon forslår ikke til brensel, og dets dyr forslår ikke til brennoffer. 17 Alle folkene er som intet for ham; som ingenting og bare tomhet er de aktet av ham.

18 Hvem vil I da ligne Gud med? Og hvad for et billede vil I sette ved siden av ham?

19 Gudebilledet er støpt av en mester, og en gullsmed klær det med gull, og han støper sølvkjeder til det. 20 Den som ikke har råd til en sådan gave, han velger tre som ikke råtner; han søker op en kyndig mester forat han skal få i stand et billede som står støtt. 21 Skjønner I ikke? Hører I ikke? Er det ikke fra begynnelsen kunngjort for eder? Har I ikke forstått jordens grunnvoller? 22 Han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper; han er den som bredte ut himmelen som et tynt teppe og utspente den som et telt til å bo i, 23 den som gjør fyrster til intet, ordens dommere til ingenting; 24 neppe er de plantet, neppe er de sådd, neppe har deres stamme skutt rot i jorden, før han har blåst på dem, og de blir tørre, og en storm fører dem bort som strå. 25 Hvem vil I da ligne mig med, så jeg skulde være ham lik? sier den Hellige. 26 Løft eders øine mot det høie og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én.

27 Hvorfor vil du si, Jakob, og tale så, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett går min Gud forbi?

28 Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig; hans forstand er uransakelig.

29 Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. 30 Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler. 31 Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.

1 Consolai,

consolai o meu povo,

diz o vosso Deus.

2 Falai benignamente a Jerusalém,

e bradai-lhe

que já a sua milícia é acabada,

que a sua iniquidade está expiada

e que já recebeu

em dobro da mão do Senhor,

por todos os

seus pecados.

3 Voz do que clama no deserto:

Preparai o caminho

do Senhor;

endireitai

no ermo vereda a nosso Deus.

4 Todo o vale será exaltado,

e todo o monte

e todo o outeiro será abatido;

e o que é torcido se endireitará,

e o que é áspero

se aplainará.

5 E a glória do Senhor se manifestará,

e toda a carne juntamente a verá,

pois a boca

do Senhor o disse.

6 Uma voz diz: Clama;

e alguém disse:

Que hei

de clamar? Toda a carne é erva

e toda a sua beleza

como a flor do campo.

7 Seca-se a erva, e cai a flor,

soprando nela o Espírito do Senhor.

Na verdade o povo é erva.

8 Seca-se a erva, e cai a flor,

porém a palavra

de nosso Deus subsiste eternamente.

9 Tu, ó Sião,

que anuncias boas novas,

sobe a um monte alto. Tu,

ó Jerusalém,

que anuncias boas novas,

levanta a tua voz fortemente;

levanta-a, não temas,

e dize às cidades de Judá:

Eis aqui está o vosso Deus.

10 Eis que o Senhor Deus virá

com poder

e seu braço dominará por ele;

eis que o seu galardão está

com ele,

e o seu salário diante

da sua face.

11 Como pastor apascentará o seu rebanho;

entre os seus braços recolherá os cordeirinhos,

e os levará

no seu regaço;

as que amamentam

guiará

suavemente.

12 Quem mediu na concha

da sua mão as águas,

e tomou a medida

dos céus aos palmos,

e recolheu numa medida o pó

da terra e pesou os montes

com peso e os outeiros

em balanças?

13 Quem guiou o Espírito

do Senhor, ou

como seu conselheiro

o ensinou?

14 Com quem tomou ele conselho,

que lhe desse entendimento,

e lhe ensinasse o caminho

do juízo,

e lhe ensinasse conhecimento,

e lhe mostrasse o caminho

do entendimento?

15 Eis que as nações são consideradas por ele

como a gota de um balde,

e como o pó miúdo

das balanças;

eis que ele levanta as ilhas

como a uma coisa

pequeníssima.

16 Nem todo o Líbano basta

para o fogo,

nem os seus animais bastam

para holocaustos.

17 Todas as nações são

como nada perante ele;

ele as considera menos do

que nada e como uma coisa vã.

18 A quem, pois,

fareis semelhante a Deus,

ou com

que o comparareis?

19 O artífice funde a imagem,

e o ourives a cobre

de ouro, e forja

para ela cadeias de prata.

20 O empobrecido, que

não pode oferecer tanto,

escolhe madeira que não se apodrece;

artífice sábio busca,

para gravar uma imagem

que não se pode mover.

21 Porventura

não sabeis? Porventura

não ouvis,

ou desde o princípio

não se vos notificou,

ou não atentastes

para os

fundamentos

da terra?

22 Ele é o que está assentado

sobre o círculo da terra,

cujos moradores são

para ele como gafanhotos;

é ele o que estende os céus

como cortina,

e os desenrola como tenda,

para neles habitar;

23 O que reduz a nada os príncipes,

e torna

em coisa vã os juízes

da terra.

24 E mal se tem plantado,

mal se tem semeado,

e mal se tem enraizado

na terra o seu tronco,

já se secam,

quando ele sopra sobre eles,

e um tufão os leva

como a pragana.

25 A quem, pois,

me fareis semelhante,

para que eu lhe seja

igual? Diz o Santo.

26 Levantai ao alto os vossos olhos,

e vede quem criou estas coisas;

foi aquele

que faz sair o exército delas segundo o seu número;

ele as chama a todas pelos seus nomes;

por causa da grandeza

das suas forças,

e porquanto é forte em poder,

nenhuma delas

faltará.

27 Por que dizes, ó Jacó,

e tu falas, ó Israel:

O meu caminho está encoberto

ao Senhor,

e o meu juízo passa despercebido

ao meu Deus?

28 Não sabes, não ouviste

que o eterno Deus, o Senhor,

o Criador dos fins da terra,

nem se cansa

nem se fatiga? É insondável

o seu entendimento.

29 Dá força ao cansado,

e multiplica as forças ao

que não tem nenhum vigor.

30 Os jovens se cansarão

e se fatigarão,

e os moços certamente cairão;

31 Mas os que esperam

no Senhor renovarão as forças,

subirão com asas como águias;

correrão, e não se cansarão;

caminharão, e não se fatigarão.