1 Hør dette, I av Jakobs hus, I som kalles med Israels navn og er runnet av Judas kilde, I som sverger ved Herrens navn og priser Israels Gud, men ikke i sannhet og rettskaffenhet! 2 For efter den hellige stad kaller de sig, og på Israels Gud stoler de, på ham hvis navn er Herren, hærskarenes Gud. 3 De forrige ting har jeg for lenge siden forkynt, de gikk ut av min munn, og jeg kunngjorde dem; brått satte jeg dem i verk, og de kom. 4 Fordi jeg visste at du er hård, og din nakke en jernsene, og din panne av kobber, 5 så forkynte jeg dig det for lenge siden; før det kom, kunngjorde jeg det for dig, forat du ikke skulde si: Mitt gudebillede har gjort det, mitt utskårne billede og mitt støpte billede har styrt det så. 6 Du har hørt det; nu kan du se det alt sammen! Og I, må I ikke bekjenne det? Fra nu av kunngjør jeg noget nytt for dig, dulgte ting, som du ikke har visst om. 7 Nu først er det skapt, og ikke for lenge siden, og før idag hadde du ikke hørt det, forat du ikke skulde si: Det visste jeg! 8 Du har ikke hørt det eller fått det å vite, heller ikke er ditt øre for lenge siden blitt oplatt; for jeg visste at du er troløs og er blitt kalt en overtreder fra mors liv av.

9 For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på mig og skåner dig, så du ikke skal bli utryddet.

10 Se, jeg renser dig, men ikke som sølv. {ikke så strengt som sølv} jeg prøver dig i lidelsens ovn. {de. ved hårde tuktelser, uten å utrydde dig} 11 For min skyld, for min skyld gjør jeg det; for hvorledes skulde jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til nogen annen. 12 Hør på mig, Jakob, og du Israel, som jeg har kalt! Jeg er Gud, jeg er den første, jeg er også den siste.

13 Min hånd har også grunnfestet jorden, og min høire hånd har utspent himmelen; jeg kaller på dem, da står de der begge. 14 Samle eder alle sammen og hør: Hvem iblandt dem {avgudene.} har forkynt dette? (-)Han som Herren elsker, {Kyros} skal fullbyrde hans vilje mot Babel og vise hans makt mot kaldeerne. 15 Jeg, jeg har talt; jeg har også kalt ham, jeg har latt ham komme, og han har lykke på sin ferd.

16 Kom nær til mig, hør dette! Fra begynnelsen av har jeg ikke talt i lønndom; fra den tid det kom, var jeg der. {fra den tid det forkynte begynte å opfylles, var jeg virksom til stede} Og nu har Herren, Israels Gud, sendt mig {de. profeten.} og sin Ånd.

17 Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer dig å gjøre det som er dig til gagn, som fører dig på den vei du skal gå. 18 Gid du vilde akte på mine bud! Da skulde din fred bli som elven, og din rettferdighet som havets bølger; 19 da skulde din ætt bli som sanden, og din livsfrukt som sandkornene; dens navn skulde ikke utryddes og ikke utslettes for mitt åsyn. 20 Dra ut av Babel, fly fra kaldeerne! Forkynn dette, fortell det med jubelrøst, utbred det like til jordens ende, si: Herren har gjenløst sin tjener Jakob!

21 De lider ingen tørst; gjennem ørkenen fører han dem, vann av klippen lar han rinne for dem; han kløver klippen, og det flyter vann. 22 Det er ingen fred, sier Herren, for de ugudelige.

1 Ouvi isto, casa de Jacó,

que vos chamais do nome

de Israel, e saístes

das águas de Judá,

que jurais pelo nome

do Senhor,

e fazeis menção do Deus

de Israel, mas não em verdade

nem em justiça.

2 E até da santa cidade tomam o nome

e se firmam sobre o Deus de Israel;

o Senhor dos Exércitos é o seu nome.

3 As primeiras coisas desde a antiguidade as anunciei;

da minha boca saíram,

e eu as fiz ouvir;

apressadamente as fiz,

e aconteceram.

4 Porque eu sabia

que eras duro,

e a tua cerviz um nervo

de ferro,

e a tua testa de bronze.

5 Por isso te anunciei desde então,

e te fiz ouvir antes

que acontecesse,

para que não dissesses:

O meu ídolo fez estas coisas,

e a minha imagem

de escultura,

e a minha imagem

de fundição as mandou.

6 Já o tens ouvido;

olha bem para tudo isto;

porventura

não o anunciareis? Desde agora te faço ouvir coisas novas

e ocultas,

e que nunca

conheceste.

7 Agora são criadas,

e não de há muito,

e antes deste dia

não as ouviste, para

que porventura não digas:

Eis que eu já as sabia.

8 Nem tu as ouviste,

nem tu as conheceste,

nem tampouco há muito foi aberto o teu ouvido,

porque eu sabia

que procederias muito perfidamente,

e que eras chamado

transgressor desde o ventre.

9 Por amor

do meu nome retardarei a minha ira,

e por amor

do meu louvor me refrearei

para contigo, para que te

não venha a cortar.

10 Eis que já te purifiquei,

mas não como a prata;

escolhi-te na fornalha da aflição.

11 Por amor de mim,

por amor de mim o farei,

porque,

como seria profanado o meu nome?

E a minha glória

não a darei

a outro.

12 Dá-me ouvidos, ó Jacó,

e tu, ó Israel,

a quem chamei;

eu sou o mesmo, eu o primeiro,

eu também o último.

13 Também a minha mão fundou a terra,

e a minha destra mediu os céus a palmos;

eu os chamarei,

e aparecerão juntos.

14 Ajuntai-vos todos vós, e ouvi: Quem, dentre eles, tem anunciado estas coisas? O Senhor o amou, e executará a sua vontade contra Babilônia, e o seu braço será contra os caldeus.

15 Eu, eu o tenho falado;

também já o chamei,

e o trarei,

e farei próspero o seu caminho.

16 Chegai-vos a mim, ouvi isto:

Não falei em segredo desde o princípio;

desde o tempo em

que aquilo se fez eu estava ali,

e agora o Senhor Deus me enviou a mim,

e o seu

Espírito.

17 Assim diz o Senhor,

o teu Redentor,

o Santo de Israel:

Eu sou o Senhor teu Deus,

que te ensina o que é útil,

e te guia pelo caminho

em que deves andar.

18 Ah! Se tivesses dado ouvidos aos meus mandamentos,

então seria a tua paz

como o rio,

e a tua justiça

como as ondas do mar!

19 Também a tua descendência seria

como a areia, e os que procedem

das tuas entranhas como os seus grãos;

o seu nome nunca seria cortado

nem destruído

de diante de mim.

20 Saí de Babilônia,

fugi de entre os caldeus.

E anunciai com voz

de júbilo, fazei ouvir isso,

e levai-o até ao fim da terra;

dizei:

O Senhor remiu a

seu servo Jacó.

21 E não tinham sede,

quando os levava pelos desertos;

fez-lhes correr água da rocha;

fendeu a rocha,

e as águas correram.

22 Mas os ímpios

não têm paz,

diz o Senhor.