1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!

1 Dai graças ao Senhor, porque ele é bom; porque a sua benignidade dura para sempre;

2 digam-no os remidos do Senhor, os quais ele remiu da mão do inimigo,

3 e os que congregou dentre as terras, do Oriente e do Ocidente, do Norte e do Sul.

4 Andaram desgarrados pelo deserto, por caminho ermo; não acharam cidade em que habitassem.

5 Andavam famintos e sedentos; desfalecia-lhes a alma.

6 E clamaram ao Senhor na sua tribulação, e ele os livrou das suas angústias;

7 conduziu-os por um caminho direito, para irem a uma cidade em que habitassem.

8 Dêem graças ao Senhor pela sua benignidade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens!

9 Pois ele satisfaz a alma sedenta, e enche de bens a alma faminta.

10 Quanto aos que se assentavam nas trevas e sombra da morte, presos em aflição e em ferros,

11 por se haverem rebelado contra as palavras de Deus, e desprezado o conselho do Altíssimo,

12 eis que lhes abateu o coração com trabalho; tropeçaram, e não houve quem os ajudasse.

13 Então clamaram ao Senhor na sua tribulação, e ele os livrou das suas angústias.

14 Tirou-os das trevas e da sombra da morte, e quebrou-lhes as prisões.

15 Dêem graças ao Senhor pela sua benignidade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens!

16 Pois quebrou as portas de bronze e despedaçou as trancas de ferro.

17 Os insensatos, por causa do seu caminho de transgressão, e por causa das suas iniqüidades, são afligidos.

18 A sua alma aborreceu toda sorte de comida, e eles chegaram até as portas da morte.

19 Então clamaram ao Senhor na sua tribulação, e ele os livrou das suas angústias.

20 Enviou a sua palavra, e os sarou, e os livrou da destruição.

21 Dêem graças ao Senhor pela sua benignidade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens!

22 Ofereçam sacrifícios de louvor, e relatem as suas obras com regozijo!

23 Os que descem ao mar em navios, os que fazem comércio nas grandes águas,

24 esses vêem as obras do Senhor, e as suas maravilhas no abismo.

25 Pois ele manda, e faz levantar o vento tempestuoso, que eleva as ondas do mar.

26 Eles sobem ao céu, descem ao abismo; esvaece-lhes a alma de aflição.

27 Balançam e cambaleiam como ébrios, e perdem todo o tino.

28 Então clamam ao Senhor na sua tribulação, e ele os livra das suas angústias.

29 Faz cessar a tormenta, de modo que se acalmam as ondas.

30 Então eles se alegram com a bonança; e assim ele os leva ao porto desejado.

31 Dêem graças ao Senhor pela sua benignidade, e pelas suas maravilhas para com os filhos dos homens!

32 Exaltem-no na congregação do povo, e louvem-no na assembléia dos anciãos!

33 Ele converte rios em deserto, e nascentes em terra sedenta;

34 a terra frutífera em deserto salgado, por causa da maldade dos que nela habitam.

35 Converte o deserto em lagos, e a terra seca em nascentes.

36 E faz habitar ali os famintos, que edificam uma cidade para sua habitação;

37 semeiam campos e plantam vinhas, que produzem frutos abundantes.

38 Ele os abençoa, de modo que se multiplicam sobremaneira; e não permite que o seu gado diminua.

39 Quando eles decrescem e são abatidos pela opressão, aflição e tristeza,

40 ele lança o desprezo sobre os príncipes, e os faz desgarrados pelo deserto, onde não há caminho.

41 Mas levanta da opressão o necessitado para um alto retiro, e dá-lhe famílias como um rebanho.

42 Os retos o vêem e se regozijam, e toda a iniqüidade tapa a sua própria boca.

43 Quem é sábio observe estas coisas, e considere atentamente as benignidades do Senhor.