1 Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig.

2 Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra.

3 Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier.

4 For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.

5 Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig.

6 Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke.

7 Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn?

8 Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der.

9 Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense,

10 så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast.

11 Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt -

12 så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

13 For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv.

14 Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.

15 Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.}

16 Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet.

17 Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer!

18 Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig.

19 Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig -

20 de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender!

21 Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig?

22 Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.

23 Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker,

24 og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei!

1 Senhor, tu me sondas, e me conheces.

2 Tu conheces o meu sentar e o meu levantar; de longe entendes o meu pensamento.

3 Esquadrinhas o meu andar, e o meu deitar, e conheces todos os meus caminhos.

4 Sem que haja uma palavra na minha língua, eis que, ó Senhor, tudo conheces.

5 Tu me cercaste em volta, e puseste sobre mim a tua mão.

6 Tal conhecimento é maravilhoso demais para mim; elevado é, não o posso atingir.

7 Para onde me irei do teu Espírito, ou para onde fugirei da tua presença?

8 Se subir ao céu, tu aí estás; se fizer no Seol a minha cama, eis que tu ali estás também.

9 Se tomar as asas da alva, se habitar nas extremidades do mar,

10 ainda ali a tua mão me guiará e a tua destra me susterá.

11 Se eu disser: Ocultem-me as trevas; torne-se em noite a luz que me circunda;

12 nem ainda as trevas são escuras para ti, mas a noite resplandece como o dia; as trevas e a luz são para ti a mesma coisa.

13 Pois tu formaste os meus rins; entreteceste-me no ventre de minha mãe.

14 Eu te louvarei, porque de um modo tão admirável e maravilhoso fui formado; maravilhosas são as tuas obras, e a minha alma o sabe muito bem.

15 Os meus ossos não te foram encobertos, quando no oculto fui formado, e esmeradamente tecido nas profundezas da terra.

16 Os teus olhos viram a minha substância ainda informe, e no teu livro foram escritos os dias, sim, todos os dias que foram ordenados para mim, quando ainda não havia nem um deles.

17 E quão preciosos me são, ó Deus, os teus pensamentos! Quão grande é a soma deles!

18 Se eu os contasse, seriam mais numerosos do que a areia; quando acordo ainda estou contigo.

19 Oxalá que matasses o perverso, ó Deus, e que os homens sanguinários se apartassem de mim,

20 homens que se rebelam contra ti, e contra ti se levantam para o mal.

21 Não odeio eu, ó Senhor, aqueles que te odeiam? e não me aflijo por causa dos que se levantam contra ti?

22 Odeio-os com ódio completo; tenho-os por inimigos.

23 Sonda-me, ó Deus, e conhece o meu coração; prova-me, e conhece os meus pensamentos;

24 vê se há em mim algum caminho perverso, e guia-me pelo caminho eterno.