1 Til sangmesteren; efter Sjusjan edut*; en gyllen sang av David til å læres, / {* sannsynligvis melodien.}

2 da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.

3 Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!

4 Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!

5 Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.

6 Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.

7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!

8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.

9 Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.

10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!

11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?

12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?

13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!

14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.

1 Ó Deus, tu nos rejeitaste, tu nos esmagaste, tu tens estado indignado; oh, restabelece-nos.

2 Abalaste a terra, e a fendeste; sara as suas fendas, pois ela treme.

3 Ao teu povo fizeste ver duras coisas; fizeste-nos beber o vinho de aturdimento.

4 Deste um estandarte aos que te temem, para o qual possam fugir de diante do arco.

5 Para que os teus amados sejam livres, salva-nos com a tua destra, e responde-nos.

6 Deus falou na sua santidade: Eu exultarei; repartirei Siquém e medirei o vale de Sucote.

7 Meu é Gileade, e meu é Manassés; Efraim é o meu capacete; Judá é o meu cetro.

8 Moabe é a minha bacia de lavar; sobre Edom lançarei o meu sapato; sobre a Filístia darei o brado de vitória.

9 Quem me conduzirá à cidade forte? Quem me guiará até Edom?

10 Não nos rejeitaste, ó Deus? e tu, ó Deus, não deixaste de sair com os nossos exércitos?

11 Dá-nos auxílio contra o adversário, pois vão é o socorro da parte do homem.

12 Em Deus faremos proezas; porque é ele quem calcará aos pés os nossos inimigos.