1 Til sangmesteren; av David. Til Herren tar jeg min tilflukt; hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til eders fjell som en fugl?

2 For se, de ugudelige spenner buen, de legger sin pil på strengen for å skyte i mørket på de opriktige av hjertet.

3 Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

4 Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

5 Herren prøver den rettferdige; men den ugudelige og den som elsker vold, hater hans sjel.

6 Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

7 For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet; på den opriktige ser hans åsyn.

1 No Senhor confio. Como, pois, me dizeis: Foge para o monte, como um pássaro?

2 Pois eis que os ímpios armam o arco, põem a sua flecha na corda, para atirarem, às ocultas, aos retos de coração.

3 Quando os fundamentos são destruídos, que pode fazer o justo?

4 O Senhor está no seu santo templo, o trono do Senhor está nos céus; os seus olhos contemplam, as suas pálpebras provam os filhos dos homens.

5 O Senhor prova o justo e o ímpio; a sua alma odeia ao que ama a violência.

6 Sobre os ímpios fará chover brasas de fogo e enxofre; um vento abrasador será a porção do seu copo.

7 Porque o Senhor é justo; ele ama a justiça; os retos, pois, verão o seu rosto.